Film

«Lady Bird»: Varmt om voksesmerter

Med «Lady Bird» er våren kommet på kino, en rørende og tenkende film om å blomstre som menneske laget av ordkunstneren Greta Gerwig.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 4

5

DRAMA

«Lady Bird»

Regi: Greta Gerwig

USA, 2017

«Lady Bird» hyller ungdommelig sårhet, følelsen av å vokse opp i en mental skyttergrav, det å være annerledes og det å drømme om det tilsynelatende uoppnåelige. Med en historie trolig ikke ulik sin egen, trer Greta Gerwig fram som en sterkt litterær og emosjonelt generøs filmskaper som skaper gjenkjennelige, humoristiske fortellinger av universell karakter.

Les også: Screwball-Greta!

Det gjengse publikummet kjenner henne nok best som skuespiller, men Gerwig har også (dels sammen med Noah Baumbach) skrevet manus til blant annet filmer som «Frances Ha» og «Mistress America». Hun har også regissert tidligere, men «Lady Bird» er den første der hun alene har både manus og regi. Humoren og dialogen er gjenkjennelig smart og underfundig, og premisset er åpenbart personlig siden Gerwig som hovedrollen Christine McPherson – som har gitt seg selv navnet Lady Bird – kommer fra det katolske miljøet i Sacramento i California. Som Gerwig i virkeligheten, vokser også lady Bird opp med en mor som er sykepleier og en far som er konsulent. Det er da også i stor grad en film om forholdet mellom datter og mor, og åpningsscenen indikerer alt hva filmen vil romme. Lady Bird og moren i bilen sippende med John Steinbecks «Vredens druer» i kassettspilleren, så småkjeklingen og Lady Birds utbasunering av at hun etter endt High School vil studere på østkysten der det finnes kultur og forfatterne bor i skogen. Moren skarpt irettesettende, bitter og sår over at det hun anser som datterens utakknemlighet. Det Lady Bird så gjør er en pekepinn på hennes dramatiske selviscenesettelse og vilje til å ofre eget fotfeste på den usikre famlingens alter.

Les også: Tidenes mest politiske Oscar-natt

Om tilstanden i USA og Sacramento like etter 11. september-angrepene ikke kan omtales som den store depresjonen slik Steinbeck beskrev 1930-tallet, så er det likevel en uro og en dyster framtid som tegnes i «Lady Bird», også innad i hjemmet som Lady Bird fastslår ligger på den gale siden av jernbanelinjen i en by hun for bare livet ønsker seg bort fra. Saoirse Ronan («Brooklyn») spiller 17-årige Lady Bird med keitete bravur. Hun manøvrerer blant foreldrenes forventninger, skolens katolske regelverk og alle de følelsene som pipler fram like hurtig som kvisene. Det handler om brytningsprosessen med en stri dobbeltarbeidende mor som definerer familiens dels dysfunksjonelle hverdag, om kjærester og seksuell utforskning – og hvem man skal velge av den upopulære bestevenninnen eller klassens mest ettertraktede som henger med den «riktige» gjengen. Møtet med teatergruppen som er sammensatt av både jente- og gutteskolen i katolske Sacramento, byr på oppvåkninger av flere slag, også den kunstneriske som for øvrig førte virkelighetens Gerwig til New York. Blant gode biroller merker vi oss klamt kule Kyle, spilt av Timothée Chalamet («Call Me By Your Name»).

Les også: De beste filmene fra filmfestivalen i Berlin

Utgangspunktet for «Lady Bird», om en usikker tenårings første ordentlige flygeturer utenfor redet, er ikke originalt. Greta Gerwig har imidlertid et varmt hjerte for alle sine figurer, uansett personlighetsnyanser på godt og vondt, og hun avvæpner alvorstrangen med humor. Man føler med skikkelsene, ler med dem, forstår dem, irriteres og får lyst til å kaste noe hardt mot dem. Det gjelder også Lady Bird selv, nydelig spilt av Saoirse Ronan. Moren er fryktinngytende sårt framstilt av Laurie Metcalf, og samspillet mellom henne om Ronan er gull verdt, en oppvisning i hvordan en mors og en tenårings følelsesliv er like lite forenelig som to kampfisker i samme gullfiskbolle.