Film

«Kvinnen som glemte sin fortid»: Kjølig, elegant glemsel

Et drama fullt av gåtefulle mysterier.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Kvinnen som glemte sin fortid»

Regi: Agnieszka Smoczynska

Pol./Tsj./Sv. 2018

Dette er en helt annen type film enn Agnieszka Smoczynskas oppsiktsvekkende regidebut «The Lure» (2015): en vagt selvbiografisk havfrue-skrekkmusikal i grenselandet mellom kultfilm og arthouse. Prisvinneren «Kvinnen som glemte sin fortid» lener seg langt mer i retningen arthouse, og er langt fra like fantasifull.

Denne gangen jobber Smoczynskas ut ifra et manus skrevet av hovedrolleinnehaver Gabriela Muskala, som muligens ikke har en like sterk, personlig betydning for henne som debutfilmen. Resultatet er en velregissert, temperert prisvinner som er litt for seig og distansert til av vi virkelig klarer å engasjere oss i skjebnen til hovedpersonen. Filmen er samtidig full av gåtefulle mysterier, som innledningsvis gjør det beint umulig å forutsi om dette er et sosialrealistisk familiedrama, en kryptisk mindfuck eller en eventuelt en overnaturlig psykothriller.

En blond, velkledd kvinne i førtiårene (Gabriela Muskala) kravler desorientert opp på en T-baneplattform i Warszawa. Deretter drar hun ned trusene foran passasjerene. To år senere er hun et annet menneske. Forslått, forvirret og katatonisk, med mørk Titten Tei-sveis, arr på høyre tinning og harde, androgyne trekk.

Kvinnen hevder at hun ikke husker hvem hun er, men ellers er hun ikke villig til å si noe særlig. Legene gir henne det provisoriske navnet Alicja, for noe må de jo kalle henne. I et forsøk på å kartlegge kvinnens identitet blir hun plassert i sofaen på et aktualitetsprogram på TV, og en innringer hevder at hun egentlig er datteren hans. Nærmere bestemt Kinga Slowik, som har en stor familie på landsbygda, samt en ektemann og liten sønn.

Familiegjenforeningen går sånn passelig, og Kinga behandler alle med passiv-aggressiv likegyldighet. Muligens fordi hun ikke kjenner dem igjen, eller kanskje fordi hun forlot familien med god grunn. Ikke helt godt å si på dette tidspunktet, men svarene kommer gradvis. Det virker litt illevarslende at familien tilsynelatende ikke har gjort noen forsøk på å finne Kinga disse årene, og at sønnen Daniel (Iwo Rajski) ønsker mamma velkommen tilbake med en blanding av frykt og raseri. På et tidspunkt plasserer han tegnestifter i sengen hennes. Kinga søker om nytt ID-kort, men det vil ta tre uker. I mellomtiden er hun pent nødt til å bli der hun er; i hjemmet der hun ikke lengre hører hjemme.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kinga gjør ingen forsøk på åAWE bli kjent med ektemannen Krzysztof (Lukasz Simlat) og sønnen, bare observerer dem med avsmak. Sprader rundt truseløs og oppfører seg besynderlig. Hun har ingen interesse av sitt gamle liv, og ingen planer om å gå tilbake til å være den hun engang var. Etter å ha fått ID-kortet sitt bli Kinga allikevel værende, og kommer gradvis litt nærmere ektemannen og sønnen. Men kommer hun nære nok?

Kvinner med hukommelsestap har vært en gjenganger siden stumfilmtiden, og av alle retningene man kunne ha dratt denne historien velger «Kvinnen som glemte sin fortid» en av de minst overraskende - og mest jordnære. Et mørkt, eksistensielt mysterium løst med personlige tragedier, dype traumer og sorg så overveldende at det utsletter personligheten. Jeg kan ikke påstå at historien er overveldende engasjerende, men Gabriela Muskala har skrevet en saftig rolle til seg selv og takler den veldig bra.

Det er lite som antyder at filmen er laget av samme regissør som «The Lure», rent bortsett fra at Smoczynska er gjenforent med filmfotografen Jakub Kijowski. Han gir «Kvinnen som glemte sin fortid» en kjølig eleganse, med presise bredformat-komposisjoner som er så skarpe at David Fincher kunne ha skjært seg på dem. Så ingen stor overraskelse at Kijowski etter dette har blitt rekruttert over til USA (der han nylig fullførte opptakene av sci-fi-dramaet «Warning»).

Det er interessant at de mest minneverdige scenene i filmen ikke kommer fra manuset, men er elementer Agnieszka Smoczynska lirket inn i historien fordi hun instinktivt følte at de passet inn. En animert åpningssekvens, raske glimt av mareritt, en snodig dansescene og bilder fra en CT-undersøkelse som forvandles til frodig natur. Øyeblikk som kommer rett fra regissørens underbevissthet, og antyder at Smoczynska jobber best når hun kan slippe løs fantasien. Og kanskje ikke like bra når hun må holde seg nede på landjorda med såpass konvensjonelle filmer som dette.