Wrya (foran) og Dana Ahmed sjarmerer tilskuerne i senk med sine drømmer om kjærligheten, Barca og Real Madrid. FOTO: EUFORIA/HENE FILMS

Kunsten å drømme stort

I den nye norske sjarmetappen «El Clásico» sprenger fotballens universalspråk håpets grenser, både på et geografisk og et følelsesmessig plan.

 

4

DRAMA

«El Clásico»

Regi: Halkawt Mustafa

Norge, 2016

El Clásico er betegnelsen på fotballverdenens legendariske oppgjør mellom rivaliserende Barcelona og Real Madrid. Disse oppgjørene spiller i høy grad en hovedrolle også i filmen med samme navn, men norsk-kurdiske Halkawt Mustafas «El Clásico» er likevel ikke en fotballfilm i ordets rette forstand. Mustafas historie er godt på vei en lun, humoristisk og drivende skildring av vennskap, brødreskap, fordommer og ikke minst håp på tvers av stengte og farlige grenser.

De to kortvokste brødrene Alan og Shirwan i irakisk Kurdistan drives av drømmene når de legger ut på ferden fra Kurdistan mot Madrid for å overlevere et par tøfler til verdensstjernen Cristiano Ronaldo. Det kan synes som galskap, en helt umulig oppgave, men som lille Alan sier, det gjelder å drømme stort. I landsbyen finnes det knapt noe større enn drømmen om Barcelona og Real Madrid, om Messi og Ronaldo. Shirwan er Barcelona-fans på sin hals, mens Alan, som driver den lokale kafeen, vingler mellom lagene. Når El Clásico nærmer seg proklamerer han overraskende sin støtte til Real Madrid, og baktanken er åpenbar: Alan vil gifte seg med Gona, datteren til Jalal, Shirwans sjef og fanatisk Real Madrid-fan. Selv om Gona gjengjelder Alans følelser nekter Jalal å gifte bort datteren til en kortvokst. For å vinne den fordomsfulle Jalals gunst bestemmer brødrene seg for å vise at de tross størrelsen er i stand til å utføre noe virkelig stort, nemlig å forære Jalals spesiallagde Ronaldo-tøfler til fotballstjernen selv. Men reisen til Spania – en regelrett fluktrute i ethvert annet henseende – byr på utfordringer.

Regissør Halkawt Mustafa er tidligere kurdisk flyktning som flyttet til Norge i 2000, og «El Clásico» er hans andre spillefilm. I likhet med debuten «Rødt hjerte» er den selvfinansiert (anslått 15,5 millioner kroner) og selvprodusert, og innspilt hovedsakelig i Bagdad med kurdiske amatørskuespillere fra Nord-Irak og norsk filmcrew. Kortvokste Wrya og Dana Ahmed i rollene som de to brødrene er et funn for en film som nettopp spiller på drømmen om å oppnå det umulige. De har en naturlig storøyd sjarm som muligens kan tilskrives at de aldri hadde satt sine bein i en kinosal før innspillingen, langt mindre stått foran et filmkamera. Og nettopp filmens etablering av forholdene i landsbyen, familienes hverdagsprøvelser og de valgene de tar, fungerer overmåte bra. Det er en håndverksmessig varm «feelgood»-komedie før det virkelige avsparket – reisen på en sliten firehjuling påmontert Real Madrid- og Barcelona-flagg gjennom et krigsherjet, delt og farlig land i håp om å få visum til Spania. Ikke for å søke en ny framtid i Europa, men for å sikre sin egen framtid hjemme i den kurdiske landsbyen. Det gir en annerledes vri på en historie som har fellestrekk med flyktningkrisen, enten det er stengte dører eller utnyttelsen langs smuglerrutene. Under selve reisen hemmes imidlertid filmens handling og tempo av for mange små hendelseselementer og transportruter, og av praktiske overveielser. Så vel konklusjonen som Cristiano Ronaldo lar vente på seg.

Det skjematiske og gjentakende oppveies likevel av historiens iboende sjarmmagnet, og av landskapsbilder og skildringer av en regions motstridende menneskelige poler. Dette gjør filmen – som fortelling og metaforisk roadmovie – til en indirekte kommentar til vår egen samtid i tillegg til å være en dramakomedie med to kranglevorne, men hjertelige brødre som nekter å innse sine begrensninger.