Krim for eldre

4

Drama

«The Good Liar»

Regi: Bill Condon

Eng./USA/Ty. 2019

Det sier seg selv at den største gleden med «The Good Liar» er å se Sir Ian McKellen og Dame Helen Mirren spille mot hverandre i saftige hovedroller, og uten dem ville ikke filmen fungert halvparten så bra. Et stykke på vei narres vi til å tro at dette vil bli en lystig krimkomedie om sjarmerende, pensjonsklare rabagaster som rundlurer hverandre med stil.

Men ikke helt. «The Good Liar» har et mørkere hjerte enn forventet, og er basert på debutromanen av Nicholas Searle (utgitt på norsk som «Den gode løgnhals»). Han har ramset opp forbilder som Patricia Highsmith, Graham Greene og John le Carre, og de er alle gode referanserammer til toneleiet «The Good Liar» legger seg på.

Forfatteren er et kapittel i seg selv; navnet er et pseudonym for en tidligere etterretningsagent som blant annet har jobbet som nasjonal sikkerhetsrådgiver i New Zealand. Historien er angivelig inspirert av en virkelig hendelse, men Searle (eller hva fyren nå egentlig heter) hevder at han «ikke har tillatelse til å si noe mer om min tidligere karriere enn at jeg i mange år jobbet som offentlig tjenestemann». Forfatterens mystiske fortid var trolig en medvirkede årsak til at boken ble en bestselger i England, og etter alt å dømme er intrigen forenklet litt i denne filmversjonen.

I 2009 blir den ensomme enken Betty McLeish (Helen Mirren) kjent med enkemannen Roy Courtnay (Ian McKellen) på en dating-webside, og ingen av dem er helt det de gir seg ut for å være. Betty hevder hun er alkoholfri mens hun drikker et stort glass hvitvin, og Roy krysser av feltet «ikke-røyker» med en sigarett i munnviken. Etter en hyggelig chat avtaler de å møtes for å spise middag sammen på en restaurant i London. Begge har prøvd nettdating gjentatte ganger før, bare for å bli skuffet. Men denne gangen klaffer det.

Etter en lovende start må Roy innrømme at han benyttet en falsk navn på nettprofilen, og Betty gjorde akkurat det samme. Hun er egentlig en pensjonert Oxford-professor med en betydelig personlig formue, noe som virkelig vekker interessen til Roy. De utveksler telefonnumre, og deretter drar Roy rett til strippeklubben Stringfellows for å delta i et forretningsmøte med lysskye investorer. Han er egentlig en durkdreven lurendreier, som er i ferd med å iscenesette en ambisiøs investeringssvindel i «The Sting»-stil sammen med sin gamle kumpan Vincent Halloran (Jim Carter).

Deres neste kupp: Å få tilgang til Bettys bankkonto og stikke av med rundt 2.7 millioner pund av sparepengene hennes. Den profesjonelle sjarlatanen Roy lyver på seg en kneskade og manipulerer seg inn på gjesteværeselet til Betty, men får en arg motstander i hennes overbeskyttende barnebarn Stephen (Russell Tovey). Det ligger i kortene hva som er i ferd med å skje her, og hvem som egentlig er tittelens «Good Liar».

Men veien dit tar noen interessant avstikkere (til blant annet Berlin, både i nåtid og etterkigstiden) – og noen mørke vendinger som er helt umulige å forutsi. Mest fordi vi ikke får noen hint før skruballene rulles opp; så til syvende og sist er det oss i publikum som ender opp med å bli lurt trill rundt. Mens romanen hoppet frem og tilbake i tid for å gradvis avdekke hovedpersonenes forhistorie, er filmen mye mer sparsom med tilbakeblikkene.

Det kan ses som en strukturell svakhet at «The Good Liar» holder kortene sine så tett til brystet at vi ikke har noen muligheter til å resonere oss frem til utfallet. Men sånt er det vrient å si så mye mer om uten å spolere overraskelsene. Selv om manuset ikke er hundre prosent vanntett sørger regissør Bill Condon at vi er så underholdt at vi knapt legger merke til det.

Condon besudlet muligens sin renomme som seriøs filmskaper ved å regissere todelte «The Twilight Saga: Breaking Dawn», men det bør ikke overskygge at han har stått bak solide voksendramaer som «Gods and Monsters» (1998) og «Mr. Holmes» (2015). Begge med Ian McKellen, som også spilte en birolle i Condons nyinnspilling av «Beauty and the Beast» (2017).

Til tross for at historien etter hvert går til noen veldig dystre steder ser McKellen og Mirren ut til å ha det så morsomt sammen at de holder tonen høvelig lettbent. Så selv om Bill Condon (og manusforfatter Jeffrey Hatcher) må ty til skittent spill for å holde på overraskelsene sine er «The Good Liar» fortsatt verdt å se takket være det gnistrende samspillet deres.

Tilgjengelig hos blant annet SFanytime, iTunes og Viaplay.