Kultur

Krig uten ære

En grim antikrigsfilm preget av håpløshet og umenneskelighet som river ned alle mytene om krigshelter og ære på slagmarken, før de bygges opp igjen under et forrykende actionklimaks.

Dagsavisen anmelder

DRAMA

«Fury»

Manus & regi: David Ayer

USA/Storbritannia/Kina, 2014

Krig er et sant helvete ute i virkeligheten, men på film er krig ofte en boltreplass for heltemot, heftige actionscener og skildringer av nærhet mellom menn som ikke i utgangspunktet er disponert til å dra på Brokeback-telttur sammen. Mytologiseringen av andre verdenskrig har vært en utømmelig kilde til patriotisk militærromantikk, med nazistene som de mest brukervennlige monstrene i verdenshistorien. I den «siste gode krigen» var fiendebildet krystallklart, men i moderne tid har filmskapere vært mer villige til å utforske gråsonene: traumene som ble påført soldatene på begge sider, og hvordan det første offeret i alle væpnede konflikter er sjelen. Dette med moralsk fleksible antihelter, gråsoner og nære bånd mellom menn som dreper er temaer David Ayer har utforsket gjennom hele karrieren, både som manusforfatter («Training Day») og som regissør («Harsh Times», «End of Watch»). «Fury» er hans andre film i år, etter den lite vellykkede Arnold-actionthrilleren «Sabotage», og hans sterkeste hittil. «Fury» føles en smule schizofren, men er fortsatt en fordømt sterk og skikkelig intens testosteronfilmopplevelse.

Året er 1945 og andre verdenskrig er inne i sin siste desperate fase. Mens de allierte styrkene er på vei i retning Berlin, har restene av Det tredje riket tvunget sine svakeste til kamp: kvinner, pensjonister og barn brukes som selvmordssoldater. Utfallet av krigen er et uunngåelig faktum, men før den tid akter nazistene å gjøre størst mulig skade. Mannskapet i Sherman-stridsvognen «Fury» ankommer denne galskapen etter å ha tjenestegjort i USAs «2nd Armoured Division» siden felttoget i Nord-Afrika. De har opplevd alt av krigens redsler, men etter å ha krysset grensen til Tyskland har de for første gang mistet en av sine egne. Vognkommandøren Don «Wardaddy» Collier (Brad Pitt) sverget at han skulle holde dem alle i live, og nå er løftet brutt. Mannskapet er preget av traumene, og nærmest forrykte etter flere år som profesjonelle drapsmenn. Vognføreren Trini «Gordo» Garcia (Michael Pena) tilbringer så mye av tida han kan på høy promille. Laderen Grady «Coon-Ass» Travis (Jon Bernthal) er en psykotisk rødnakke med et avslappet forhold til krigsforbrytelser, mens skytteren Boyd «Bible» Swan (Shia LaBeouf) finner trøst i å konstant predike Jesus’ glade budskap.

Det nyeste tilskuddet i denne gjengen med æreløse bastarder er den følsomme byråkraten Norman Ellison (Logan Lerman), som lever i troen at krigføring må utføres med etikk. Han har store problemer med å drepe, så resten av mannskapet har store problemer med ham. Brad Pitt spiller Collier som en anstendig mann på kanten av stupet: med sørgmodige øyne som har sett altfor mange gode menn dø til ingen nytte. Han ser ut til å tro at Ellison blir den neste, med mindre den naive jyplingen manner seg opp bråkvikt. For de har fortsatt en jobb å gjøre i ukene fram til krigen er over. Som Pitt sa i en helt annen og mye lystigere krigsfilm; de er i «the nazi killin’ business. And cousin, business is a-boomin’!». Alle disse figurene er fast forankret i amerikanske erketyper om brorskap i krig, men «Fury» bruker dem til å fortelle en historie som bryter med konvensjonene. I alle fall litt.

David Ayer har store ambisjoner om å lage et tungt, rystende drama om krigens redsler, som lander et sted mellom den russiske styrkeprøven «Gå og se» og Sam Peckinpahs «Cross of Iron» før han skifter retning under den siste tredjedelen og runder av med en actionfylt finale som er nærmere «The Dirty Dozen». Noe som egentlig er helt greit siden «The Dirty Dozen» er en glimrende machoklassiker. Ayer orkestrerer disse actionscenene på en uhyre effektiv måte, men det er allikevel en dissonans mellom «Fury»s første hundre minutter og de siste tretti. Før den tid tegner filmen et troverdig bilde av krigens hverdagslige grusomheter: hengte ungpiker ved veikanten, myrdet til skrekk og advarsel av SS for sin manglende krigsvilje. Skrikende soldater som får kroppsdeler skutt bort. Bulldosere som skuffer døde soldater ned i enorme massegraver. Maltrakterte lik som nonsjalant kjøres ned i gjørma av de allierte stridsvognene. Som Brad Pitt sier i filmens sterkeste sekvens: «Ideals are peaceful. History is violent». Det er øyeblikk her som du neppe vil glemme med det første, og David Ayer ser ut til å ha gjort hjemmeleksen sin. Han iscenesetter noen av de mest autentiske tanks-kampene noensinne festet til film, men «Fury» har størst kraft i det mer varsomme partiene - som virkelig gir skuespillerne sjansen til å skinne.