Kultur

Kraftfullt comeback

Etter drøye 32 års ventetid får vi endelig en hundre prosent vaskekte «Star Wars»-film igjen!

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

«Star Wars: The Force Awakens»

Regi: J.J. Abrams

USA – 2015

Vel, det begynner å demre akkurat hvor stor deal en film er da du er nødt til å signere kontrakt før du slipper inn på pressevisningen, kinosalen er utstyrt med metalldetektor, mobiltelefonen din blir beslaglagt – og publikum er konstant overvåket av sikkerhetsvakter. Velkommen til «Star Wars: The Force Awakens»: årets popkulturelle begivenhet. En enorm greie for alle oss som fikk innprentet våre første filmminner med den originale trilogien, og et tilsvarende nervepirrende øyeblikk for alle som fortsatt har skuffelsen etter den forrige, vonde trilogien friskt i minne. Siden sist har George Lucas resignert solgt hele sitt imperium til Disney, som er fast bestemt på å unngå en ny «The Phantom Menace»-situasjon. J.J. Abrams har fått det ærefulle ansvaret å styre dette skipet trygt ut av hangaren, og ingen tvil om at han er en av oss. En blodfan som angriper oppgaven med en bra blanding av smittende entusiasme og nervøs ærefrykt, tilsynelatende drevet av tanken på å ikke skuffe noen av oss. Derfor litt pussig at han har valgt å gjøre Jar Jar Binks til en av de store bærebjelkene i «The Force Awakens», en vis gammel gungan som nå styrer rebellalliansen fra skyggene. Nei, jeg skøyer bare. Det hadde tatt seg ut!

Ingen fare, J.J. Abrams er på hjemmebane her, så han vet akkurat hvor magien, sjarmen og kraften i «Star Wars»-universet ligger. Abrams forholder seg til mytologien som ble bygget opp i den originale trilogien på en andektig måte, mer som en kurator for en viktig kulturarv enn en selvstendig historieforteller. Til tider føles «The Force Awakens» som tidenes mest ambisiøse fanfilm, skapt av en ihuga «Star Wars»-fanatiker som har fått alle ressurser i verden til rådighet for å virkeliggjøre en livslang drøm. Man kan beskylde Abrams for å angripe oppgaven med litt for stor ærbødighet, men ingen i verden kan påstå at «The Force Awakens» er halvhjertet eller drevet av kynisme. Siden alle involvert i produksjonen har gjort et vellykket krafttak for å unngå spoilers (i seg selv litt av en bedrift i disse tider), føles det naturlig å unngå et historiesammendrag til fordel for en litt vagere stemningsrapport. Det skjer noen uventede ting her, med noen tragiske øyeblikk som sikkert vil splitte fansen veldig - og som det ville være direkte kriminelt å si noe mer om på dette tidspunktet. «The Force Awakens» introduserer tre nye hovedpersoner som kommer til å spille sentrale roller i denne nye trilogien. Finn (John Boyega) har desertert fra sin stilling som Stormtrooper for Imperiets fascistiske arvtager The First Order, og slenges rett inn i et galaktisk eventyr som involverer motstandsbevegelsens flygeress Poe Dameron (Oscar Isaac), samt den kraftfulle skrapsamleren Rey (stjerneskuddet Daisy Ridley).

LES OGSÅ: Kraften som forandret Hollywood

De slår seg etter hvert sammen med den gråhårede rabagasten Han Solo (en opplagt Harrison Ford) og hans trofaste makker Chewbacca (Peter Mayhew tilbake i pelsdrakten), mens de drar ut på jakt for å avdekke akkurat hvor den sagnomsuste jedimesteren Luke Skywalker har gjort av seg. Så jeg vil ikke anbefale at du holder pusten mens du venter på at Mark Hamill dukker opp. Det er gode grunner til at han ikke har figurert på filmplakatene. Også sentralt i alt dette står den maskerte tyrannen Kylo Ren (Adam Driver), som strever veldig hardt for å bli en ny Darth Vader – og general Leia Organa (Dame Carrie Fisher), som leder den nye motsvarigheten til rebellalliansen: «The Resistance». Abrams følger oppbygningen til «A New Hope» (og deler av «The Empire Strikes Back»), mens han gjenintroduserer de fleste elementene fansen håper på å få et gjensyn med – sammen med de fleste gjenlevende nøkkelfigurene fra den originale trilogien. Familiedynamikken er imidlertid veldig annerledes nå, og byr på noen vendinger vi ikke bør si et knyst om i denne omgang.

«The Force Awakens» fungerer over all forventning, men er ikke en perfekt film. Abrams feilbedømmer kjemien mellom figurene litt, og knytter for tette bånd mellom folk som knapt har tilbragt en langhelg sammen. I det ene øyeblikket møter de hverandre som vilt fremmede, i det neste utveksler de varme klemmer som om de har vært BFFs hele livet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Domhnall Gleeson gir oss noen tilfeller av rabiat overspill som den fascistiske paragrafrytteren general Hux, en yngre motsvarighet til Peter Cushings Grand Moff Tarkin. Abrams har gjort sitt ytterste for å gi spesialeffektene et organisk «old school»-preg, basert på salige Ralph McQuarries ikoniske design – noe som får filmens store sjefsskurk Snoke til å skille seg desto mer ut. En skuffende syntetisk skikkelse skapt på data (med hjelp av «motion capture»-pioneren Andy Serkis), som minner urovekkende mye om en gigantisk Gollum, en geriatrisk Thanos og noe George Lucas kunne ha skapt på nittitallet.

Abrams har fått med seg «Empire Strikes Back»-manusforfatter Lawrence Kasdan, noe som viser seg å være en stor ressurs. Lucas bidro dessuten som rådgiver under forproduksjonen, men det er nærliggende å mistenke at Abrams til stor del overså hans historieforslag, på omtrent samme måte som han (og vi) har prøvd å fortrenge alle minner av den siste trilogien. Det er i alle fall et påfallende fravær av knusktørre enetaler om handelsblokader og irriterende drittunger med bolleklipp som jubler «Jippi!». Heller ingen gjøglete gungans her, for dem som måtte ha fryktet det. «The Force Awakens» er jevnt over fri for plagsomme bifigurer, og de fantasifulle skikkelsene vi møter her fungerer overraskende bra. Balansen mellom jovial humor og pompøst gravalvor er tilsvarende finkalibrert, og Abrams unngår å gjenta de samme tabbene som Lucas i sin tid gjorde.

KOMMENTAR: Stor ståhei for Star Wars

I tillegg til å utvide en allerede vidtspennende mytologi, må J.J. Abrams legge grunnlaget for Disneys største filmsatsing noensinne, og beskytte en investering på over fire milliarder dollar (ikke inkludert filmens budsjett). Disney har planlagt en årlig «Star Wars»-film frem til rundt år 2576, men hele dette imperiet vil bli bygget på fundamentet Abrams legger i «The Force Awakens». Derfor en sann glede å kunne slå fast at grunnmuren er så solid. Atmosfæren her holder seg tett opp mot «A New Hope» og «The Empire Strikes Back», og favner i større grad godt voksne nostalgikere enn yngre fans som har vokst opp med «The Clone Wars» og Jar Jar.

Abrams er mer opptatt av å gjenskape enn å bygge nytt; men han har klart kunststykket å lage en film som føles som en helt naturlig fortsettelse. Dette universet betyr så mye for så mange mennesker at det er umulig å tekkes dem alle, men for en betydelig del av oss er dette «Star Wars»-filmen vi har ventet på siden den originale trilogien ble avsluttet tilbake i 1983. Rian Johnson kan med hell tone ned nostalgifaktoren et par hakk da han fortsetter historien i sin «Episode VII» i 2017, men før den tid er «The Force Awakens» et kraftfullt comeback - som jeg allerede gleder meg grådig til å se igjen. Og igjen. Og igjen.