Film

Kosepledd, te og en god bok

Et erketypisk, etterkrigsnostalgisk koseteppedrama iscenesatt med stødig hånd av den britiske veteranen Mike Newell.

4

DRAMA

«Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai»

Regi: Mike Newell

Eng./USA, 2018

Som en av rollefigurene sier i filmen; «quite a mouthful, isn’t it?». Bak denne kronglete tittelen skjuler det seg et drama basert på bestselgerromanen av Mary Ann Shaffer og Annie Barrows, Regissøren står bak filmatisk trøstemat som «Enchanted April» (1991) og «Fire bryllup og en gravferd» (1994), og med «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» har han laget den typen hyggefilm man helst bør ta med seg besteforeldre for å se på en daff søndag, og deretter glemmer så fort man har forlatt kinosalen uten å være redd for at man har pådratt seg Alzheimers. Filmen har en høvelig hjertevarm historie, selv om drøyt halvparten av spilletiden har passert før vi ser konturene av den. I London anno 1946 prøver forfatteren Juliet Ashton (Lily James) å bli fortrolig med hverdagen i fredstid, etter å ha mistet foreldrene i tyskernes bombeangrep. Hun er på bokturne for å promotere sin siste roman, som er skrevet under det mannlige aliaset Izzy Bickerstaff. En salgssuksess, selv om Juliet fortsatt ikke har funnet sin stemme som forfatter.

Les også: «Solo: A Star Wars Story»: Da Han ble Han Solo

Hun er nyforlovet med den amerikanske diplomaten Mark (Glen Powelll) som er velstående, glamorøs og totalt feil for henne. Og så mottar Juliet plutselig et brev fra grisebonden Dawsey Adams (Michiel Huisman), som ved en tilfeldighet har fått tak i hennes gamle kopi av Charles Lambs «Essays of Elia». Under brevvekslingen forteller Dawsey om hvordan en gruppe fastboende på den tyskokkuperte kanaløya Guernsey så seg tvunget til å opprette bokklubben «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai», for å unngå å bli arrestert av nazistene etter en bedre middag med for mye godt i glasset. Juliet lukter en historie, som passer perfekt en artikkel om litteraturens kraft kommisjonert av The Times. Vel framme på Guernsey finner hun noe mye mer, naturligvis. Til dels et slags mysterium, som sirkler rundt bokklubbstifteren Elizabeth (Jessica Brown Findlay) og hennes datter Kit. Samtidig finner Juliet en slags adoptivfamilie i medlemmene av bokklubben, som inkluderer den gamle postmesteren Eben (Sir Tom Courtenay), hans ti år gamle barnebarn Eli (Kit Connor), jomfruen Isloa (Katherine Parkinson) og den strenge matriarken Amelia (Katherine Parkinson). Sistnevnte stiller seg på bakbena så fort Juliet antyder at hun har lyst til å skrive om opplevelsene deres under krigen, og avslører samtidig at det hviler en mørk skygge over Elizabeths påfallende fravær.

Les også: «Deadpool 2»: Snurre sprett på syre

Den tredje tingen Juliet oppdager i Guernsey er naturligvis kjærligheten, og i det sekundet hun får øye på grisebonden Dawsey vet vi akkurat hvordan historien vil ende. Mer på grunn av filmens totale mangel på overraskelser enn den glødende kjemien mellom Lily James og hennes motspiller Michiel Huisman. Den hollandske «Game of Thrones»-kjekkasen er fornøyelig lite troverdig som fattig, britisk grisebonde, og minner mest om en Dressmann-modell som er lettere perpleks over garderoben han har fått tildelt – men for høflig til å påpeke at det har skjedd en feil. At kjemien klaffer såpass dårlig kan komme av at «Downton Abbey»-kjenningen Lily James steppet inn i denne rollen på kort varsel, etter at Rosamund Pike forlot prosjektet. Før den tid skulle dette opprinnelig bli en film regissert av Kenneth Branagh, med Kate Winslet i hovedrollen. Med tanke på hvor kondensert historien føles (selv med en spilletid på over to timer) er det nærliggende å tenke seg at dette ville ha fungert best som en minisere for BBC, men det skal mye vrangvilje til for å påstå at «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» ikke fungerer. Filmen leverer trygg, lettfordøyelig, krigsnostalgisk underholdning for en generasjon som stadig blir oversett på kino, og gir dem en sjelden mulighet til å drømme seg bort noen timer. Gå gjerne til innkjøp av en pose med druer, en pakke korinter og inviter en gammel slektning.

Mer fra Dagsavisen