Kultur

Koselige rampestreker

Emil i Lønneberget gjenoppstår i en håndlaget tegnefilm av veteranen Per Åhlin.

Dagsavisen anmelder

BARNEFILM

«Emil og Ida i Lønneberget»

Regi: Per Åhlin, Alicja Björk & Lasse Persson

Sverige, 2013

Her er en bra målestokk for å stadfeste om du har blitt godt voksen: at du sympatiserer mer med den temperamentsfulle faren til Emil, enn den rampete rakkerungen hans. Her prøver stakkars Anton Svensson å brødfø familien sin, og hva får han som takk? En musefelle på stortåa, en balje med griseblod i hodet og potetguffe i håret. Ikke rart at han mister besinnelsen litt fra tid til annen. Uansett alder forbinder nok de fleste bøllefrøet Emil med film- og TV-serien fra starten av syttitallet, men nå gjenoppstår familien fra Lønneberget i en tredelt, håndlaget tegnefilm av veteranen Per Åhlin (med hjelp av nykomlingene Alicja Björk og Lasse Persson). Denne 82-åringen har laget tegnefilmer siden 1960-tallet, og er i hjemlandet kjent for blant annet «Dunderklumpen», den svenske jule-TV-tradisjonen «Sagan om Karl-Bertil Jonssons julafton» og de siste årenes tegnefilmer om det lille spøkelset Laban.

Åhlin holder seg veldig tett opp til bokillustrasjonene av Björn Berg, og gjenforteller tre av Astrid Lindgrens korte historier om Emil nærmest ordrett: «Emils hyss nr. 325», «När Ida ville göra hyss» og «Emil med paltsmeten». De to første har faktisk aldri blitt filmatisert tidligere. I Sverige brukes arkivopptak av Astrid Lindgren som fortellerstemme, mens her hjemme er denne oppgaven overlatt til Inger Teigens like behagelige silkerøst. Vi er tilbake på gården Katthult i Småland, der Emil fordriver mesteparten av tida i snekkerboden mens han slår svensk rekord i spikking av trefigurer. Først gir han seg ut for å være en fattig tiggergutt, sånn at han kan svindle penger fra den lokale prestefruen - for å deretter torturere faren sin med to dusin fluefeller. Vel, det er godt ment. Etterpå slipper Emil løs en mannevond bukk og plasserer en musefelle under kjøkkenbordet der pappa tar morgenkaffen sin. Lillesøsteren Ida er litt sjalu på at Emil får tilbringe så mye av livet sitt i snekkerboden, så hun bestemmer seg for å finne på fantestreker i håp om også å bli innelåst i boden. Til slutt plager Emil pappaen sin enda mer, før han bestemmer seg for å bli værende i snekkerboden resten av livet, til den enfoldige gårdspiken Linas store fornøyelse.

I likhet med filmserien om spøkelset Laban har «Emil og Ida i Lønneberget» et mer saktmodig tempo enn dagens unger er vant til, men til gjengjeld har filmen en sympatisk spilletid som klokker inn på rett under en time. Bak scenene har det angivelig vært en del trøbbel og konflikter med arvingene etter illustratøren Björn Berg, som på et tidspunkt truet med å stanse filmen rettslig. Per Åhlin har i intervjuer hevdet at bråket var en stor påkjenning, noe filmen heldigvis ikke bærer preg av. Det er ingenting å utsette på Åhlins dedikasjon til Lindgrens tekster, som er trofast og respektfullt gjengitt ned til minste detalj. Man har dessuten fått med seg Georg Riedel til å komponere sangene, akkurat som han gjorde for spillefilmene fra syttitallet. Resultatet er veldig gammeldags, preget av litt primitive håndtegninger, brukbar norsk stemmelegging og svensk nostalgi. Koselig for de aller minste, mens vi voksne får en fin påminnelse om sjarmen med Astrid Lindgrens tidløse fortellinger - og hvor vanskelig det er å være forelder uten å miste besinnelsen litt av og til.