SCI-FI
«Ender’s Game»
Manus & regi: Gavin Hood
USA, 2013
Litt trist at dette har endt opp med å bli en av årets mest omstridte filmer i statene, og målet for en rekke boikottkampanjer. Ikke på grunn av noe som utspiller seg i «Ender’s Game», men takket være forfatteren Orson Scott Cards personlige ideologi. I USA har den mormonske skribenten skapt en storm av kontroverser på grunn av hans kamp mot homofiles rettigheter, og i likhet med så mange høyreekstreme tøysepinner i rødstatene er han ikke fremmed for å sammenligne president Obama med Adolf Hitler. Scott Cards politiske og religiøse ideologi farger heldigvis ikke prisvinneren «Ender’s Game», som ble skrevet tilbake i 1985 - og er filmatisert av folk med en stikk motsatt filosofi. Så la oss ikke klandre filmen for at forfatteren er en fordomsfull rumpeklovn, og heller vurdere «Ender’s Game» på sine egne premisser. Scott Card er åpenbart en mann fanget i fortida, men som sci-fi-forfatter var han langt forut sin tid. «Ender’s Game» forutså på sitt vis hvor viktig internett kom til å bli i være livene våre, den enorme utviklingen av dataspillmediet og ikke minst hvordan krigføring i framtida ville bli utført av droner. Han skjønte også at framtida ville tilhøre nerdene; og skapte en romanhelt som virkeliggjorde drømmene til utallige smarte mobbeofre: det unge «ledertalentet» Andrew «Ender» Wiggins (Asa Butterfield).
I år 2086 ble jorden angrepet av en rase romvesener kalt Formics; insektlignende skapninger som gjorde et helhjertet forsøk på å kolonisere kloden vår. Mange millioner mennesker døde, og kun den heltemodige innsatsen til en ung jagerflyger ved navn Mazer Rackham forhindret at hele befolkningen ble utryddet. Femti år senere lever folket i konstant beredskap, i frykt for at Formics-rasens krigsflåte en dag vil vende tilbake. Myndighetene overlater krigføringen til barn og ungdom; som trenes opp i kampsimulatorer og lever under streng militær kontroll. Obersten Hyrum Graff (Harrison Ford) er på jakt etter en ung leder som kan gjenta bedriftene til Mazer Rackham, og har stor tro på tolvåringen Ender Wiggins. Et spinkel, keitete attpåklatt som viser overlegne evner når det gjelder strategisk tenkning og uortodoks krigføring. Han er et mobbeoffer som nekter å avfinne seg med å være et offer, og slår hardt tilbake med et rasende temperament. Obersten innrullerer Ender i eliteprogrammet Battle School, som former morgendagens ledere med en god blanding av psykologisk manipulasjon, beinhard trening og Quidditch-aktige krigsleker i vektløs tilstand. Ender utmerker seg raskt, og blir forfremmet - selv om han har store problemer med autoriteter. Noe som sørger for at han kommer i konflikt med den sosiopatiske rivalen Bonzo Madrid (Moises Arias).
Undertegnede var ikke særlig imponert over regissør Gavin Hoods «Wolverine»-film i det hele tatt, men han ser ut til å være en bedre match for denne sci-fi-historien. Det hadde selvsagt vært artig å se Paul Verhoeven gjøgle satirisk med romanens militærfetisjisme, på samme måte som han gjorde med Robert Heinleins «Starship Troopers», men «Ender’s Game» tar historien på blodig alvor, og er ikke like fascistoid som den først gir inntrykk av. Tvert imot, dette er faktisk en finfin fabel som har mye matnyttig å si om hierarkisk tenkning, moral i krigføring og hva som skaper en ekte leder. Uten å avsløre så mye om overraskelsene som kommer mot slutten: «Ender’s Game» verdsetter selvstendig tenkning og skepsis for autoriteter framfor patriotisk flaggveiving og marsjering i takt. Til å være en forholdsvis familievennlig film tar «Ender’s Game» noen skikkelig mørke vendinger, selv om man har skygget unna romanens sterkeste øyeblikk. Med bare noen små justeringer og feilvurderinger kunne «Ender’s Game» ha blitt helt fryktelig (hei «After Earth»!), men Gavin Hood forteller historien på en måte som er fri for camp og ufrivillig humor. Det hjelper veldig at Hood har fått med seg skuespillere som tar historien like alvorlig som ham selv, noe som er desto mer imponerende med tanke på den lave snittalderen. I romanen er Ender innledningsvis bare seks år gammel, mens hovedrolleinnehaver Asa Butterfield (sist sett i Martin Scorseses «Hugo») er 16. Han er tilstrekkelig spinkelt bygget til å se ut som en harmløs tolvåring, men atletisk og intelligent nok til å overbevise som ung lederskikkelse.
Barneskuespillerne har også god støtte fra et par eldre veteraner. Som et godt eksempel på akkurat hvor allsidig Sir Ben Kingsley er, dukker han opp som maori - obersten Mazer Rackham, komplett med heldekkende fjestatovering. For oss som tilhører den første «Star Wars»-generasjonen er det sin egen fornøyelse å se Harrison Ford tilbake i en sci-fi-film. Ford virker mer engasjert og tilstedeværende enn han har vært på lenge, og gjør en såpass solid innsats at tanken på at han i en alder av 71 snart vender tilbake som Han Solo ikke lengre virker så avskrekkende. «Ender’s Game» suser så raskt av gårde at man skulle ønske Hood hadde tatt seg litt bedre tid til å få fram nyansene. Filmen kondenserer historien veldig, forenkler de kompliserte intrigene og presser flere år ned til noen måneder. Den kunne med hell ha vart en time lengre. Produsentene håper nok at dette vil bli en hel filmserie. Det er tvilsomt om «Ender’s Game» blir et fenomen på linje med «Hunger Games» og «Harry Potter», men dette er fortsatt en særpreget, seriøs sci-fi-film med spennende mytologi som med hell kan utvikles i flere filmer. La gå at den nok hadde fungert bedre som en miniserie for TV, og aller best uten det dårlige ryktet til Orson Scott Card.