Bente Børsum føler nærværet fra andre mennesker en smule truende i «Sensommer».

Knugende mystikk

Årets norske sommerfilm er lummer og thrilleraktig, med en visuell kraft som matcher dens underliggende strømninger av minner og levd liv.

 

5

DRAMA

«Sensommer»

Regi: Henrik Martin Dahlsbakken

Norge, 2016

«Sensommer» smyger seg inn i den lyse natten med et mørke som forankres i så vel filmatisk inspirasjon som psykologisk tvetydighet. Henrik Martin Dahlsbakkens drøye timen lange spillefilm beveger seg i skyggene, men talentet lyser av både regissørens lek med film noir-sjangeren, skuespillerne og en sterk vilje til å fortelle en historie med få, men ettersittende virkemidler. Ikke minst er det fantastisk å se en nyansesikker skuespiller som Bente Børsum få muligheten til å bære en hel film og nær sagt alle scener med en kompleks rollefigur preget av hemmeligheter og lett forvirring, en noe egenrådig eldre dame som bor alene i sitt store, landsens hus i Bretagne i Frankrike. Når motorsykkelen til et ungt norsk par bryter sammen og de søker husrom hos henne, presenterer hun seg som Vivienne Noir, en berømt forfatter som i all sin franske framtoning skjuler et åpenbart norsk opphav og sin egen tilstand.

Dahlsbakken har selv signert både historien og manus, i tillegg til at han har produsert filmen. Han plasserer Børsum i sentrum av et stille drama preget av mystikk, der det ikke mangler frampek og dulgte antydninger om dramatiske konsekvenser av parets ankomst. Blant nydelige tablåer forut for ankomsten er ett av Børsum der hun slumrede i en stol holder et eksemplar av Jean Paul Sartres eksistensialistiske drama «Huis Clos» («For lukkede dører»), der ensomhet beskrives blant annet gjennom replikken «Helvete er andre mennesker». Lenge ser det også ut til at det er denne retningen Dahlsbakken vil, inn i et uforutsigbart mørke der ondskapen ligger, men sakte gir han ensomheten og forlattheten som tema en ny omdreining, hvor fantasien, minner om en ungdom, forelskelse og erotikk smyger seg inn som et blår et sted mellom sammenvevd fortid og nåtid. Rolf Kristian Larsen («Mannen som elsket Yngve») og Heidi Toini («Staying Alive») i rollene som det unge paret, Markus og Isabel, bærer godt på illusjonen av filmens truende nærvær, hvor tilfeldighetene ikke er så tilfeldige likevel. Særlig blir Toinis nærvær som den unge gravide kvinnen som søker Viviennes nærvær en nøkkel inn i filmens tvist, mesterlig spilt gjennom små innhopp i Børsums hverdagssysler og oppvåkning.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Henrik Martin Dahlsbakken har ennå et par år igjen før han passerer tredve, men bekrefter på alle vis sin rolle som norsk films fremadstormende, produktive og kvalitetsbevisste «auteur». Han fikk mye oppmerksomhet, om ikke så stort kinopublikum med langfilmdebuten «Å vende tilbake» i 2015. I år har han hele to filmer klare for kinolerettet, «Sensommer» og «Cave», også den med Toini i en sentral rolle. Denne ukens premierefilm viser overskudd, filmatisk nysgjerrighet og ikke minst et visuelt blikk som gjør hvert bilde til en komposisjonsmessig og fargemettet fryd, sugd fra noir-uttrykkets klisjeer men gjort til noe eget gjennom vekslingene i historien og fotograf Pål Ulvik Rokseths evne til å la kamera – ladet med analog 35mm film – hvile i øyeblikket. Den naturlige scenografien med Viviennes knugende sommerhus og landskapets åpenhet blir en berikende rolle i seg selv, i en film der det slående ytre speiler det undrende indre.

Les portrett: Bente Børsum. Sensommerdamen

Bente Børsum (81) er fortjent Amanda-nominert for sin rolletolkning, som går utenpå det meste i et modig grep om alderdommens mentale renkespill, der tittelen henspeiler vel så mye på livssyklusens hundedager som på selve filmens tilsynelatende sommerdøsige atmosfære. Men den får deg garantert til å våkne.