Kultur

Klaustrofobisk grotteskrekk

Stortalentet Henrik Martin Dahlsbakkens andre film av året viser at han ikke er redd for guffen skrekk.

4

THRILLER

«Cave»

Regi: Henrik Martin Dahlsbakken

Norge, 2016

Filmen «Sensommer» rakk ikke engang å bli tatt av kinoprogrammet før Dahlsbakkens nye «Cave» fikk premiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund. Da som selve avslutningsfilmen, dagen før Bente Børsum kan vinne Amandapris for «Sensommer»-rollen. Det sier noe om talentet og posisjonen 27-åringen har opparbeidet seg som på svært kort tid, utenfor det offisielle filmsystemet og med en helt egen visjon om hva film kan og skal være.
LES OGSÅ: Knugende mystikk
«Cave» går i en for Dahlsbakken ny retning. Den er på alle vis en sjangerfilm, men i likhet med hans tidligere kinofilmer, «Å vende tilbake» og «Sensommer», følger den ikke de mest opplagte irrgangene. Det til tross for at den tidlig etablerer et trekantdrama som får kjørt seg etter hvert som bergveggene tynger både dem og oss på klaustrofobisk, febermedrivende vis. Tre tidligere soldater møtes på fjellet. Det er en stund siden alle så hverandre, men det felles eventyrlige risikomålet er å utforske et innviklet og uutforsket grottesystem med livet som innsats. Det kan tenkes at noen har lagt andre planer langt der nede i dypet, noe Dahlsbakkens eget manus ikke legger skjul på i filmens innledende og fartsfulle hårnålssvinger opp og ned Trollstigen. Allerede her etableres filmens rytme og handling, og vi aner at vi har en vill tur i vente.
Både «Å vende tilbake» og «Sensommer» bygget på manus som viste litterære kvaliteter, og da særlig sistnevnte. Handlingen i «Cave» er mest av alt effektiv og tro mot sjangerens premisser, og filmen blir først og fremst en visuell godbit, et steilt, uforsonlig rigget stunt av en spillefilm som nesten i sin helhet er filmet under bakken på ulike grottelocations, i hovedsak i Fauske i et kaldt og sleipt mørke som rammer inn det enkle psykologiske spillet de tre karakterene imellom.
Heidi Toini, Benjamin Helstad og Mads Sjøgård Pettersen spiller de tre unge forsvarsveteranene som har en felles fortid. Spørsmålet er om de har en framtid når mørket sluker dem med klaustrofobisk kraft. Underveis er dette en filminnspilling hvor de fysiske og psykiske anstrengelsene, den bitende kula og den reelle risikoen som skuespillernes rolletolkninger preges av også glefser etter publikum.
Les også: Hjemkomsten

Filmens slående energiske puls og sitrende bildespråk blir enda mer imponerende når vi vet og formelig kjenner på kroppen at Dahlsbakken i «Cave» har brukt analog 35-millimeter film. Broren Oskar Dahlsbakkens fotojobb under forhold som må ha vært ubeskrivelig vanskelige, er en bragd, og får fram bilder, lysdetaljer og en knugende nerve som gjør filmens korte midtparti til noe av det beste vi har sett i en norsk thriller. Inkludert noen ubeskrivelig ubehagelige undervannsscener blir filmen en psykologisk knyttneve som uten å slippe skrekksjangerens uskrevne regler også proppes med Dahlsbakkens etter hvert tydelige egenart som filmskaper. Ikke minst gjelder det måten hans løfter persontegningene i manus, slik at selv i en sjablonghistorie som denne gripes seeren av skikkelser som føles ekte.

Dahlsbakken viser at han behersker nok en sjanger og ikke minst teknikker og innspillingsforhold som langt mer erfarne regissører ville vegret seg mot. Denne dristigheten i kreativiteten som driver prosjektet matcher hovedpersonenes utforskningsglød, men viser også det halsbrekkende i Dahlsbakkens store prosjekt, en eskalerende skaperevne som blottstiller svakhetene i så vel historien som i en større masterplan. Dette får «Cave» til å etterlate oss hengende etter fingertuppene som en ekstremsporter uten sikring. Det logiske ville vært å fortsette historien her og nå, samtidig er «Cave 2» varslet på kino allerede neste år. Først da vet vi om «Cave»-prosjektet innfrir helt til siste blodråpe.

Les også: Striglet og tradisjonell

Filmen avsluttet Den norske filmfestivalen i Haugesund. Ordinær kinopremiere 2. september.

Mer fra Dagsavisen