«Kedi» følger kattene på eventyr rundt omkring i Istanbul. FOTO: SELMER MEDIA

Kattekos

Feel good-dokumentar skildrer det symbiotiske forholdet mellom mennesker og katter i Istanbul.

4

Dokumentar

«Kedi»

Regi: Ceyda Torun

Tyrkia/USA – 2016

Man kan måle hvor sivilisert et samfunn er ut ifra hvordan befolkningen behandler dyrene de deler plassen med. Sånn sett er virkelig Istanbul en av sivilisasjonens vugger: der lokalbefolkning i over tre tusen år har delt byen med en enorm mengde løskatter. Ifølge fastboende i Istanbul kan man dra den leveregelen ned på et lokalt plan: i de bra nabolagene er pusene er trygge, glade og velfødde – men man bør unngå å flytte til områder der kattene er redde, pjuskete og underernærte. Der bor det dårlige folk. Denne sympatiske «feel good»-dokumentaren skildrer det symbiotiske forholdet mellom menneskene og kattene i Istanbul. Så i sin essens en halvannen time lang kattevideo, så det passer jo bra at «Kedi» er produsert i samarbeid med YouTube Red. Man kan kanskje spørre seg hvorfor vi bør gå på kino for å se det internett er skapt av, men «Kedi» (som betyr «katt» på tyrkisk) er dessuten et fint portrett av Istanbuls folkesjel. Filmen trekker noen interessante linjer mellom islamsk religion og katter: og det faktum at profeten Muhammed var en kattevenn forklarer til dels hvorfor de behandles med så mye omtanke her. Regidebutant Ceyda Torun er bosatt i Los Angeles, men oppvokst i Istanbul, og beskriver filmen som «et kjærlighetsbrev» til byen. Hun foretrekker å holde seg på overflaten, med beroligende opptak av glade katter, snille mennesker og idylliske storbybilder.

Det er ingenting her som står i fare for å opprøre følsomme dyrevenner, og eneste antydning til de turbulente politiske tilstandene i Tyrkia er et raskt glimt av anti-Erdogan-graffiti (opptakene ble dog utført sommeren 2014). Man kan dermed beskylde filmen for å være en smule tannløs, og at Ceyda Torun ofrer en mer nyansert skildring av kattenes hverdag i Istanbul til fordel for kastrert turistreklame. På den annen side er det oppløftende å se at kattene behandles så godt av så mange godhjertede mennesker. Ceyda Torun intervjuer et bra tverrsnitt av befolkningen, som alle lever tett innpå pusene. Fra en religiøs båteier som tar varsomt vare på et kull med foreldreløse kattunger, til bakere, baristas, håndverkere, fiskere og kunstnere som har et nært forhold til kattene de deler byen med. Noen tar vare på kattene fordi de ser seg selv i dem, eller beundrer kattenes uavhengighet og frihet. Andre fordi det er et moralsk og religiøst ansvar. Vi møter også noen eksentriske «cat ladies» av begge kjønn; folk som sliter psykisk, men har gjenfunnet livsgleden ved å vise omsorg for løskatter. «Kedi» gjør en glimrende jobb når det gjelder å fange opp personligheten til kattene, som er så særegne at vi umiddelbart klarer å skille dem fra hverandre. Kameraet holdes ofte på bakkeplan, mens vi følger pusene på eventyr rundt i byen; inn i butikker, restauranter og basarer. Torun vier litt for mye spilletid til droneopptak i fugleperspektiv over bybildet, noe som hadde fungert bedre i en dokumentar om Istanbuls duer.

Jeg vil ikke påstå at «Kedi» har så mye dypsindig å si om temaet, og filmen mangler et helhetsbilde som kunne ha plassert det vi ser inn i en større sammenheng. Til gjengjeld får vi noen velvalgte visdomsord fra sympatiske dyrevenner, og får vite at en del av Istanbuls firbeinte befolkning har aner fra norske skogkatter – som ble med handelsskip og deretter flyttet inn i byen. Når alt det er sagt: filmen matcher ikke helt mine personlige opplevelser av hvordan katter blir behandlet I Istanbul. Det jeg så der var også en rekke utmagrede katter, mange av dem så livredde for å bli mishandlet at de krøp engstelig sammen da jeg prøvde å klappe dem. På et tidspunkt måtte jeg fysisk stoppe en liten drittunge som lystig løp rundt og prøvde å sparke alle katter hun så, så hardt hun bare kunne – mens moren så på, og smilte fornøyd. Anekdotiske eksempler, ok, og møkkaunger med bedritne foreldre finnes over alt i verden – men fortsatt eksempler som antyder at «Kedi» tegner et glansbilde av en komplisert virkelighet, i en del av verden der dyrevern ikke akkurat er en prioritet for styremaktene. La oss ikke engang snakke om den bestialske behandlingen de rundt 500.000 løshundene utsettes for i Tyrkia, siden de er ansett som «urene dyr». Kanskje Ceyda Torun kan lage en film om deres skjebne neste gang? «Kedi» retter fokuset bort fra dyremishandling, vanskjøtsel og menneskelig ondskap, til fordel for en kosehistorie om empati, hjertevarme og positivitet – noe vi jo alle kan trenge i disse tider.