4
DRAMA
«Snowden»
Regi: Oliver Stone
USA/Fr./Ty. - 2016
Oliver Stone var unektelig mest interessant som filmskaper mens han var totalt ute av kontroll. Han regisserte sine mest relevante filmer med drivkraft fra en heltemodig dose illegale substanser, en primus motor preget av intensiteten, lidenskapen og de ekstreme bølgedalene som ofte forårsakes av sanseutvidende stoffer. I løpet av en knapp tiårsperiode var han en av USAs viktigste filmskapere, en politisk provokatør som på løpende bånd ga oss kontroversielle klassikere som «Platoon», «Wall Street», «JFK» og «Natural Born Killers». Heller ingen tvil om at Stone brant ut et sted rundt årtusenskiftet; og plutselig befant seg i en filmbransje som ikke lenger verdsatte villmann-auteurer som ham.
Etter skuffelsene «Alexander» (2004), «World Trade Center» (2006), «W.» (2008) og «Wall Street: Money Never Sleeps» (2010) kunne det virke som om Oliver Stone hadde mistet gløden. Hans forsøk på å lage en forholdvis konvensjonell thriller med «Savages» (2012) ble en kommersiell flopp. Stone virket mer fortrolig med å lage dokumentarer om kontroversielle statsledere, og dannet resignert fred med sitt offentlige image som paranoid konspirasjonsteoretiker. I disse overvåkningstider er det imidlertid et åpent spørsmål om vi er tilstrekkelig paranoide, så samfunnsånden burde være en revansj for Oliver Stone. Han er den perfekte mannen til å fortelle historien om Edward Snowden; fløyeblåseren mange innenfor USAs maktsentre helst hadde slengt i et dypt fangehull – og mange utenfor anser som en folkehelt vi burde ha tildelt fredsprisen.
Kronikk: Snowden sin haust
Stone ofrer ikke den samfunnskritiske brodden. Han gjør det klart at Obamas holdning til overvåkning og droner er en drepende skuffelse, at Bernie Sanders var den eneste av årets presidentkandidater som forsvarte Snowden – og at Hillary Clinton truer med at han aldri vil få komme tilbake til USA uten å lide konsekvenser. Filmen tar sitt utgangspunkt i Luke Hardings biografi «The Snowden Files: The Inside Story of The World’s Most Wanted Man», og Anatoly Kucherenas «Time of the Octopus» (som så langt bare er publisert på russisk). Filmen er dessuten laget med støtte av Edward Snowden himself, som mot slutten dukker opp fra sitt eksil i Russland. «Snowden» snidder dessuten innom den Oscar-vinnende dokumentaren «Citizenfour» (2014). Historien er rammet inn rundt timene Ed Snowden (Joseph Gordon-Levitt) befant seg på et hotellrom i Hong Kong, sammen med dokumentarfilmskaperen Laura Poitras (Melissa Leo) – mens de utålmodig ventet på at den britiske avisen The Guardian skulle publisere hans rystende avsløringer om USAs overvåkningsvelde. Deretter hopper filmen tilbake i tid, mens vi får høydepunkter fra Snowdens karriere og privatliv. Stone skusler bort mye tid på Snowdens forhold til kjæresten Lindsay Mills (Shailene Woodley), noe som føles desto mer bortkastet fordi hun forsvinner helt mot slutten av filmen.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Stone har dessuten fylt opp birollene med litt for mange velkjente fjes til å opprettholde illusjonen om dokumentarisk realisme, og gjestespillene drar oss litt ut av historien fremfor å dra oss tettere inn. Hei se, der er Nicolas Cage (som tidligere jobbet med Stone i «World Trade Center»), Scott Eastwood, Timothy Olyphant, Rhys Ifans og Zachary Quint. Ikke å forveksle med virkelige personer, i en film som tar seg sine kreative friheter for å fortelle en essensiell historie om hvordan vår alles frihet ble ofret for illusjonen av trygghet. Dette er en mer veloverveid film enn Oliver Stone har laget på mange år, og veldig balansert til ham å være. Stone legger frem informasjonen på en oversiktlig måte, uten å fronte noen overtydelig agenda i Michael Moore-stil. Om noe kunne «Snowden» gjerne ha vært mer rasende og mindre diplomatisk, men det er sikkert nok av konservative amerikanere som fortsatt vil finne filmen grådig provoserende. Dette er nok et engasjerende drama om maktmisbruk, politiske konspirasjoner og prisen for å handle i henhold til sin samvittighet; temaer Stone har utforsket gjennom store deler av karrieren. Til tider med mer kraft og kompromissløshet enn han gjør i «Snowden», men dette er fortsatt hans mest energiske og fokuserte film på mange år. Paranoiaen er dessuten så til de grader velbegrunnet denne gangen. Det første du vil få lyst til å gjøre etter å ha sett filmen er å plassere en tapebit over videokameraet på PC-en din, hvis du ikke allerede har gjort det.