Det mangler ikke på idyll i Disneys nye «Jungelboken», men Mowgli (Neel Sethi) og Bagheera vet at faren alltid truer rundt neste liane. FOTO: DISNEY ENTERPRISES, INC.

Kampen for tilværelsen

Jungelens lov er ikke til å spøke med i Disneys mørke og truende, men også varmt nyskapende versjon av «Jungelboken».

 

5

EVENTYR

«Jungelboken»

Regi: Jon Favreau

USA, 2016

Disneys nye versjon av «Jungelboken» er et kvantesprang på flere vis. Ikke bare er den velkjente historien om Mowgli fortalt med originalitet og spenningsdrivende energi, vi får også en oppvisning i såkalt «CGI»-teknologi som gjør at så vel dampende, frådende jungel som en hel Noahs ark av dyr levendliggjøres på lerretet på imponerende livaktig vis. Filmen viser hvordan moderne «live-action»-animasjon sømløst lar seg forme inn i de uttrykkene man vil, om så det er i et disneysk samspill mellom de sterkeste menneskelige sansene og illusjonen av virkelige villdyr, der både tyngde, muskelspill, pels og eksplosive bevegelser slår tilskueren over ende. Uten at filmskaperne med regissør Jon Favreau i spissen engang har behøvd å forlate asfaltjungelen i Los Angeles, gjenskapes Rudyard Kiplings fortellinger så vel i det visuelle som i det atmosfæriske, og i utførelsen ligger påminnelsen om at Kiplings skildringer av en gutts eventyr i jungelen ikke nødvendigvis er en historie for de minste barna.

Favreaus versjon, som bygger på novellesamlingene «The Jungle Book» (1884) og oppfølgeren «The Second Jungle Book» (1885), er det mørkeste Disney har laget siden heksa i «Tornerose», og selv hun blekner mot tigeren Shere-Khan og slangen Kaa. Ikke minst truende er stemningen rundt disse, filmens realistiske, dystopiske bakteppe og den utvetydige dødstrusselen som henger over jungelgutten etter at Shere Khan får ferten av ham under en tørkeperiode. Tigeren er vansiret etter møte med «den røde blomsten», ilden som mennesket brakte med seg, og han tørster etter hevn. Målet hans er Mowgli, gutten som har løpt med og vokst opp med ulvene under beskyttelse av flokkens ledere, «moren» Raksha og «faren» Akela, og hans mentor, den svarte panteren Bagheera. Når Shere Khan truer, skjønner Bagheera at Mowgli har bare en mulighet, og det er å rømme jungelen og slutte seg til menneskene. Veien ut av jungelen er imidlertid like farlig som å stå på stedet hvil.

Mowgli spilles av nå 13 år gamle Neel Sethi, som utgjør det eneste levende mennesket i hele rollebesetningen. Han gjør en fullgod jobb, og takler sine i produksjonen «usynlige» medspillere godt. Stemmene er ellers godt gjennomtenkte, profilerte og stemningsskapende, enten det dreier seg om Lupita Nyong’o som Raksha eller Ben Kingsleys myndige Bagheera. En annen påpekning i filmen er klimaomveltningene, de verst tenkelige tørkeperiodene, styrtregn, ras og vann- og gjørmemasser som vasker med seg alt og alle. Sterke naturskildringer også på vondt er framtredende uten at tematikken er uttalt eller poengtert, men gjør inntrykk filmens egen natur tatt i betraktning. For «Jungelboken» er selvsagt også en hjertevarm Disney-fortelling, hvor vennskapet mellom Mowgli og bjørnen Baloo er pynten på kaken, en regelrett feiring av livet, av hvite løgner og evnen til å overleve.

Det er lett å tenke at Baloo innimellom ligner litt på Bill Murray, men det er kanskje Murreys sløye, nonsjalante stemme som gjør det. Uansett er han et stemmemessig høydepunkt i en film der en rekke kjente skuespillere lager dyrenes stemmer, for en gangs skyld tilpasset de enkelte dyrenes kjeft slik at grepet er mulig å svelge, enten det dreier seg om ulv, tiger eller slange. Eller for guds skyld ape. Christopher Walkens gestalting av apenes King Louis er et syn, i en hovedsekvens som dessverre blir nok et bevis på at dyr som bryter ut i sang ikke nødvendigvis er en god idé. Walken er ikke helt Louis Prima, og var det nå egentlig påkrevd at Murrey måtte framføre «The Bare Necessities» selv om sangen ble en stor hit fra Disneys 1967-versjon? Ja, det var selvsagt det, men det er liten tvil om at de riktignok sparsommelige musikalnumrene i årets «Jungelboken» bryter med filmens langt råere grunntone. Det ligger absolutt sjarm også i musikken, som understreker Favreaus vektlegging av at hjertet skal være med uansett om historien spiller på de små og dels komiske detaljene som gjør filmen mangfoldig og mettet, eller den glir over i farlige sekvenser som ikke etterlater tvil om hva utfallet vil bli om ikke redningen kommer veldig snart. Slangen Kaa, med Scarlett Johansson bak den kløyvde tungen, er i så måte bare ett eksempel, mens Idris Elba gir stemmekraft til Shere Khan, tigeren som du på alle måter svelger som en jungelens ubestridte rovdyr, et livsfarlig, beregnende vesen som du på ingen måte ønsker å møte.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Filmen har fått 9-årsgrense på kino, og distributøren har valgt å ikke legge på norske stemmer fordi filmen ikke passer for de minste barna. Denne gangen skal du tro på både Medietilsynet og distributørens avveininger, og så skal du glede deg over stemmer som virkelig bidrar til å gi filmen like mye personlighet som visuelt blendverk.