Film

Justismord fra Roman Polanski

Greier man å skille kunstneren fra privatpersonen er «En offiser og spion» et dønn solid periodedrama fra en mester som trolig ikke har så alt for mange filmer igjen i seg før han forlater oss.

5

DRAMA

«En offiser og spion»

Regi: Roman Polanski

Fra. 2019

Hver gang man skriver om Roman Polanski er man nærmest programforpliktet til å ramse opp skandalene som i over femti år har overskygget hans betydelige evner som regissør - noe som er desto mer frustrerende fordi filmene hans ofte er så fordømt severdige. Vi burde være kanskje takknemlige for at en av de store mesterne i faget fortsatt lager førsteklasses film i en alder av 86 år, men privatpersonen Polanski ender dessverre alltid opp med å få mer oppmerksomhet enn historiene han forteller.

Det er i utgangspunktet ingen verdens ting som burde være kontroversielt med «En offiser og spion». Et presisjonsverk-periodedrama om Dreyfus-affæren; en politisk skandale som ble det franske rikssymbolet på maktmisbruk, justismord og systemisk antisemittisme. I 1894 ble den jødiske artillerikapteinen Alfred Dreyfus (Louis Garrel) uskyldig tiltalt for spionasje; dømt for høyforræderi og sendt til livstids fengsel i isolasjon på Djeveløya. Vanæret, ydmyket og fratatt sine militære utmerkelser, mens han desperat bedyret sin uskyld. Det er en sann historie som er fortalt på film et drøy dusin ganger tidligere; første gang så tidlig som i 1899, i form av en serie korte rekonstruksjoner iscenesatt av Georges Melies. Den mest kjente filmen er trolig Oscar-vinneren «The Life of Emile Zola» fra 1932, og det er jo en stund siden – så historien tåler absolutt å bli gjenfortalt. Like fult endte «En offiser og spion» opp med å bli en av de mest omstridte filmene laget i Frankrike i fjor. I et utslag av spektakulær selvsabotasje hevdet Roman Polanski i filmens offisielle pressemappe at han var inspirert til å lage «En offiser og spion» på grunn av hans egen erfaring med å være «rettsforfulgt».

Det er selvfølgelig ikke særlig sympatisk at Polanski prøvde å sammenlikne seg selv med et av de mest prominente ofrene i europeisk rettshistorie. Jeg vil nødig si noe provokativt, men å bli uskyldig dømt til livstid på Djeveløya for høyforræderi er ikke helt det samme som å begå seksuelle overgrep i boblebadet til Jack Nicholson før du stikker av til Frankrike for å unngå fengselsstraff. Sorry. At flere grove metoo-beskyldninger mot regissøren i ble gravd frem etter premieren gjør alt dette enda mer problematisk, men vi er tross alt ikke her for å vurdere privatpersonen Roman Polanski. Vi er her for å vurdere filmen han har laget, og «En offiser og spion» er et helt førsteklasses håndverk som blant annet ble belønnet med juryprisen under fjorårets Venezia-festival. Fremfor å skildre hendelsene fra synsvinkelen til Alfred Dreyfus, følger vi en av offiserene som bidro til å få ham dømt. Georges Picquart (Jean Dujardin) blir belønnet for innsatsen med en forfremmelse til oberstløytnant, og en ny stilling som seksjonssjef i etterretningstjenesten. Det samme hemmelig byrået som samlet de mangelfulle «bevisene» som fikk Dreyfus uskyldig dømt for spionasje. Picquart er en ivrig antisemitt, men får umiddelbart avsmak for metodene etterretningstjenesten tar i bruk. Han stoler slett ikke på sine kollegaer, og starter i all hemmelighet overvåkningen av majoren Esterhazy (Laurent Natrella), en horebukk som etter alt å dømme selger militære hemmeligheter til tyskerne. Da det gravis demrer at Dreyfus ble uskyldig dømt gjør Picquart alle de rette tingene. Han tar kontakt med sine overordnede, og legger frem bevisene som burde få Dreyfus renvasket - bare for å bli beordret til å begrave hele etterforskningen. Sannheten vil bare ydmyke militærledelsen, og ingen bryr seg om at en betydningsløs, «fordømt» jøde ender sine dager på Djeveløya.

Sjarmøren Jean Dujardin portretterer Georges Picquart som en behersket mann med følelsene godt gjemt under snurrebarten, så han er innledningsvis veldig vanskelig å lese. Men vi aner gradvis konturene av en anstendig, rettskaffen mann som er villig til å ofre alt han har for sine prinsipper. For oss som ikke kjenner detaljene rundt disse hendelsene fra før av er dette et fascinerende drama i seg selv, og Polanski ruller historien ut på en fokusert, oversiktlig måte. Polanskis regi er i overkant distansert, som om han er urolig for å bli beskyldt for å være drevet av indignert raseri. Den formelle tonen forminsker intensiteten noen hakk, men «En offiser og spion» er fortsatt drevet av den samme, paranoide «absolutt ingen er til å stole på, og ukjente krefter styrer i skyggene»-stemningen som kjennetegner så mange av Polanskis filmer. Filmen er basert på romanen av den britiske journalisten Robert Harris, som også skrev manuset sammen med Polanski. De har tidligere samarbeidet på thrilleren «The Ghost Writer» (2010), og Polanski har omgitt seg med faste medarbeidere som filmfotografen Pawel Edelman og komponisten Alexandre Desplat. I kjent stil har han dessuten lirket inn en birolle til kona Emmanuelle Seigner, som spiller den gifte elskerinnen til Picquart. Polanski gjenskaper tidsperioden med imponerende detaljrikdom, som til tider får filmen til å se ut som et livs, levende Toulouse-Lautrec-maleri. Hvis man klarer skille kunsten fra kunstneren er dette et dønn solid periodedrama, fra en mester som trolig ikke har så alt for mange filmer igjen i seg før han forlater oss. Ideelt burde «En offiser og spion» ses på et stort kinolerret, men tilbake i den nye virkeligheten vår er filmen tilgjengelig på streaming og nedlastning fra blant annet SFanytime.no og Blockbuster.no.

Mer fra Dagsavisen