Film

«Jumanji: The Next Level»: Familievennlig eventyr

Oppfølgeren til den første «Jumanji»-filmen gjenforener det samme kreative teamet. Det fungerer helt fint.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Jumanji: The Next Level»

Regi: Jake Kasdan

USA, 2019

«Jumanji: Welcome to the Jungle» (2017) var et høvelig underholdende familieeventyr, og surfet langt på den betydelige karismaen til Dwayne «The Rock» Johnson. Den ble dessuten en av de største kassasuksessene i 2017, og havnet på en 50de plass over verdenshistoriens mest innbringende filmer. Ja, det overrasket meg skikkelig, også.

Med så mye mynt i kassen sier det seg selv at det måtte lages en oppfølger. Fremfor å dra dette konseptet i noen nye retninger byr «Jumanji: The Next Level» bare på mer av det samme.

Men det heldigvis en formel som fortsatt fungerer brukbart, og denne gangen får skuespillerne sjansen til å bytte roller.

De fire tenåringene fra forgjengeren har blitt mer modne etter at de kjempet seg ut av det mystiske «Jumanji»-dataspillet. Fotballspilleren Fridge (Ser’Darius Blain) har trent seg opp enda mer, mens heiagjeng-blondinen Bethany (Madison Iseman) reiser rundt i Costa Rica.

Einstøingen Martha (Morgan Turner) har blomstret opp på universitetet, og er for første gang i livet et populært midtpunkt. Hennes ekskjæreste Spencer (Alex Wolff, fra «Hereditary») sliter imidlertid litt, og har kuttet kontakten med vennene.

Studietiden i New York ble ikke helt som han håpet på; Spencer er fortsatt en astmatisk nerd som unnskylder seg for mye, og selvtilliten han opparbeidet seg som barsk muskelhelt i «Jumanji» har forsvunnet. Så hvorfor ikke dra tilbake?

Mens vennene samles på en cafe like før jul prøver Spencer å reparere «Jumanji»-spillet, og deretter forsvinner han sporløst. Martha, Bethany og Fridge drar inn i spillverden for å redde ham, men denne gangen går noe galt. Vel, enda galere.

Bethany etterlates i kjelleren i Spencers familiehjem, mens bestefaren Eddie (Danny DeVito) og hans gamle venn Milo (Danny Glover) isteden zappes inn i spillet. I Jumanji havner de i andre spillfigur-kropper, noe som gir skuespillerne sjansen til å prøve seg på nye roller. Den barske muskelbunten Dr. Smoulder Bravestone (Dwayne Johnson) styres nå av bestefar Eddie, og Johnson morer seg stort med å parodiere Danny DeVito.

Den sindige pensjonisten Milo havner i kroppen til zoologen Franklin «Mouse» Finbar (Kevin Hart), og det er en gave til publikum. Kevin Hart har en tendens til å være veldig oppjaget og ikke så rent lite slitsom, men blir nå tvunget til å roe seg voldsomt ned – siden han spiller (og spilles av) en treg, gammel mann som snakker frustrerende sakte.

Atletiske Fridge havner i kroppen til professoren Sheldon Oberon (Jack Black), mens Martha er den eneste som får sjansen til å være samme spillfigur som sist. Så hun er fortsatt den Lara Croft-aktige rumpesparkeren Ruby Roundhouse (Karen Gillan). Selve «Jumanji»-spillet har også forandret seg siden sist, så denne gangen må de få fatt i en rød juvel som henger rundt halsen på den barbariske (og muligens norske) vikingskurken Jörgen den grusomme («Game of Thrones»-kjenningen Rory McCann, i en rolle som definitivt burde ha vært øremerket Kristofer Hivju).

I anmeldelsen av «Jumanji: Welcome to the Jungle» kommenterte jeg at det hadde vært gøy å se en oppfølger som utspilte seg i et «Skyrim»-aktig rollespill, så god jul og gratulerer til meg. Finalen utspiller seg faktisk i en snøkledd, norrøn eventyrverden, selv om alt ender med et slagsmål ombord en steampunk-zeppeliner.

Spillverdenen i «Jumanji» er imidlertid såpass grøtete og stadig skiftende at vi aldri får følelsen av at de befinner seg i et håndfast sted. I det ene øyeblikket blir gjengen jaget gjennom ørkenen av irriterte kjempestrutser, i det neste må de hamle opp med en horde av tilsvarende rasende bavianer mens de manøvrerer kompliserte hengebroer.

At hele filmen er overlesset av dataeffekter fungerer imidlertid helt fint, siden handlingen tross alt utspiller seg i et dataspill. Jeg kan ikke påstå at den interne logikken her er direkte klippestødig, eller at manusforfatterne har dyp kjennskap til hvordan dataspill fungerer.

Jeg vil heller ikke hevde at «The Next Level» virkelig tar konseptet opp til et nytt nivå, men i likhet med forgjengeren fungerer dette helt fint som en forholdsvis familievennlig eventyrfilm.

Skuespillerne ser fortsatt ut til å ha det moro sammen, actionscenene er høvelig livlige og selv med en spilletid på over to timer suser historien fremover som en kule.

Noe særlig mer enn som så har vi neppe rett til å forvente av et strømlinjeformet, studioskapt salgsprodukt.

P.S. En ekstra scene midtveis i rulleteksten antyder at en tredje film allerede er under planlegging, og i den vil eventuelt spillereglene forandre seg litt. Kommer rundt juletider 2021, sikkert.