Jesus lever!

4

DRAMA

«VampyrVidar»

Regi: Thomas Aske Berg & Fredrik Waldeland

Norge, 2017

Denne eksentriske, selvfinansierte Vestlands-lavbudsjettfilmen har allerede fått mye oppmerksomhet på sjangerfestivaler verden rundt, etter premieren på Haugesund-festivalen i fjor. Et ildsjel-prosjekt laget på eget initiativ for en halv million kroner, av langfilmdebutantene Thomas Aske Berg og Fredrik Waldeland. «VampyrVidar» har et personlig særpreg som føles forfriskende, og en unorsk entusiasme for grenseoverskridning som gjør det lettere å unnskylde at filmen blir stadig mer ufokusert mot slutten. Dette med religion er en sentral del av vampyrmytologien; selv om enkelte filmer drar parallellene lengre enn andre. Jesus jaget vampyrer i den canadiske tøysefilmen «Jesus Christ Vampire Hunter», mens «Dracula 2000» hevdet at Judas Iskarot var den første ur-vampyren. «VampyrVidar» har en annen teori; at Jesus Kristus og Lucifer egentlig er en og samme skapning, som begge er en vampyr. Så alt i alt tviler jeg litt på at «VampyrVidar» vil slå særlig bra an i det evangeliske indremisjonsmiljøet på Vestlandet, og filmen har mer enn et snev av ungdomsopprør over seg.

Les også: Enkelte av scenene mellom Joner og Dahl Torp kan sikkert registreres gjennom målinger på Kjeller (DA+)

Rammen rundt historien er tatt rett fra Ann Rices «Interview with the Vampire», mens Vidar Hårr (Thomas Aske Berg, som også har skrevet og regissert sammen med Fredrik Waldeland) forteller om hvordan han ble vampyr til en perpleks psykolog (danske Kim Sønderholm). VampyrVidar overdriver ikke da han hevder at «denne historien her kjem faen ikke til å henga på greip». Den tafatte Jær-bonden Vidar Hårr vokste opp som ensomt mobbeoffer med en hardkristen mamma (Marit Sanden) – som overlot all gårdsjobben til den stakkars sønnen sin. Som en ungkar i trettiårene har Vidar fått mer enn nok, og ber til Jesus Kristus om en fluktutvei. Han vil smake på unge jenter over tjue pluss, slåss, feste og oppleve det urbane storbylivet i syndenes pøl Stavanger. Halleluja, bønnene hans blir hørt. Jesus (Brigt Skrettingland) gir Vidar evig liv og oppfyller hans drømmer, men ikke helt på den måten han forespeilet seg. Jesus stikker det erigerte lemmet sitt langt ned i halsen på Vidar, og han gjenoppstår i «Nosferatu»-stil som VampyrVidar. Fortsatt en patetisk tusseladd som subber rundt i fjøsdress og syttitallsbart, uten draget på damer og mer miserabel enn noensinne. Den absurd-melankolske stemningen forsterkes av et veldig særegent musikkspor med fylleangst-country fra Stavanger-trubaduren General Forsamling – og en nihilistisk slutt som ser ut til å kopiere Spike Jonzes velkjente musikkvideo til Wax-låta «California».

Les også: Dette er førsteklasses håndverk (DA+)

Jesus er noen hakk nærmere vampyren Lestat enn søndagsskoleversjonen av frelseren, og ser ut til å ha skapt VampyrVidar fordi han vil ha noen å feste med. Jesus driver et slags hotellrom-Babylon-horehus med en stadig skiftende stab av velutviklede Succubi-prostituerte, ruser seg på blod, vanker på strippeklubber, elsker teknomusikk og sjekker damer ved å forvandle vann til vin. På et «Anonyme Alkoholikere»-møte lufter Vidar den teologiske teorien om at Jesus muligens også er Lucifer, siden de begge blant annet ble kastet ut hjemmefra. Kontrastene mellom vampyrmytene og den traurige Vestlandshverdagen er temmelig fornøyelig i seg selv, men jeg kan ikke påstå at «VampyrVidar» melker dette konseptet (så å si) tomt for blod. Det blir litt for mange uvesentlige digresjoner, sidespor som er inkludert bare fordi bakmennene følte de kunne være morsomme å filme – og historien et temmelig hatefullt forhold til alle med innover-tiss. Det er ikke direkte kjempesympatisk at en kvinnelig skuespiller står oppført på rollelista som «drunk cunt», eller at Vidar ender opp med en gøggete tampong i munnen etter å ha sugd henne tom for mensblod. «VampyrVidar» bærer unektelig preg av å være laget av entusiastiske, udisiplinerte amatører, selv om filmfotoet og spesialeffekter er av profesjonell klasse. Thomas Aske Berg og Fredrik Waldeland har laget et skranglete unikum som er full av vestlandsk lokalsærpreg, men samtidig føles ekstremt unorsk. Det er imponerende at de allerede med første forsøk har en så særegen stemme som filmskapere, selv om filmen i seg selv ikke er en uforbeholden suksess.