4
Drama
«It: Chapter Two»
Regi: Andy Muschietti
USA/CA. 2019
Stephen King var angivelig så nedkjørt på kokain under arbeidet med «It» at han måtte stappe vattdotter i neseborene for å ikke blø ned arkene i skrivemaskinen. I ettertid har King uttalt at han knapt husker å ha skrevet boken, som endte opp med å bli en murstein på over 1100 sider. Den endte dessuten opp med å bli en prisvinnende bestselger, og filmatisert som miniserie for TV i 1990. «It Chapter Two» er omtrent like lang som miniserien, og selv som en livslang skrekkfilmfan må jeg innrømme at nærmere tre timer er i lengste laget for en oppfølger som dette.
Argentinske Andy Muschietti hadde mer kontroll over historien i den første halvdelen av «It» (2017), som fortsatt gjenstår som en av de mest stilsikre Stephen King-filmatiseringene – og ble den mest lukrative grøsseren i filmhistorien. I andre kapittel hopper vi 27 år frem i tid mens fokuset skifter over til de nå voksne medlemmene av «Taperklubben», som trodde de overvant den demoniske marerittklovnen Pennywise (Bill Skarsgård) tilbake i 1989. Men naturligvis ikke. I årene som har passert siden den gang har gjengen fortrengt traumene og flyttet langt vekk fra Derry, men Mike Hanlon (Isaiah Mustafa) husker hvert eneste minutt. Han ble boende i småbyen, og har viet livet til å studere forhistorien til Pennywise – for å finne en måte å avlive uhyret en gang for alle.
Og nå er Pennywise tilbake. Han ser ut til å bli manet opp etter at et homofilt kjærestepar (en av dem spilt av den canadiske auteuren Xavier Dolan) blir brutalt mishandlet av en gjeng sosiopater. Mike tar opp telefonen og ringer sine gamle venner. På tide å oppfylle løftet de ga hverandre for 27 år siden, og dra på klovnejakt. Beverly March (Jessica Chastain) er fanget i et ekteskap med en søkkrik psykopat som jevnlig banker henne.
Bill Denbrough (James McAvoy) har blitt en skrekkforfatter ikke helt ulik Stephen King. Grovbygde Ben har vokst opp til å bli en velstående, veltrent arkitekt (spilt av Jay Ryan), mens Eddie (James Ranstone) har blitt en tett sammenknyttet risikoanalytiker. Og Ritchie (Bill Hader, filmens definitive høydepunkt) er en kynisk standup-komiker med hodet fullt av demoner. Alle tropper pliktskyldig opp på den samme kinarestauranten i Derry med en vond følelse i magen. Herfra er «It Chapter Two» mer eller mindre et skrekk-kabinett bygget opp av velorkestrerte sjokkscener; noen av dem tatt rett fra romanen - andre rett fra Andy Muschietti morbide fantasi. Disse sekvensene er ofte effektive og tidvis oppriktig uhyggelige, men de blir sjeldent noe mer enn akkurat det: sekvenser. Presentert på rekke og rad, nærmere tre timer i strekk.
I et forsøk på å skru opp intensiteten tar «It Chapter Two» i større grad i bruk dataeffekter og et veldig aggressivt lydspor, men spenningsnivået er mye lavere denne gangen. Den krypende, dvelende uhyggen fra første film er stort sett fraværene, og Pennywise føles ikke som en like stor trussel. Til tross for den utmattende spilletiden blir skuffende lite av forhistorien til Pennywise utforsket, og sentrale deler av romanen er strøket.
I stedet vies mesteparten av de tre timene til å sende hovedpersonene inn i personlige mareritt. De to halvdelene av romanen var bevisst speilbilder av hverandre, så det er ikke til å unngå at «It Chapter Two» resirkulerer en del elementer fra første film. Muschietti ser også ut til å være langt mer investert i kjærlighetstriangelen mellom Beverly, Bill og Ben enn det vi er, og mot slutten skrur han opp sentimentaliteten flere grader enn filmen tåler. Det er lett å mistenke at Muschietti er tynget av forgjengerens uventede suksess, men fremfor å fortelle en stilren skrekkhistorie har han laget en baktung koloss som ikke helt klarer å gjenskape magien.