DRAMA
«Operasjon Arktis»
Regi: Grethe Bøe-Waal
Norge, 2014
Norsk barnefilm trekker publikum til norske kinoer, likevel er det langt mellom levende spenningsfilmer for barn og yngre ungdom som ikke er basert på multiselgende eventyr- eller bokprosjekt. Det har film- og fjernsynsregissør regissør Grethe Bøe-Waal tatt på alvor også tidligere, i «Titanics 10 liv». Nå returnerer hun til spillefilmformatet med sin andre «thriller» med og om barn av i dag. «Operasjon Arktis» byr på iskald handling i svimlende natur. For hva skjer når tre barn i småskolealder tilfeldigvis havner alene på en øde arktisk øy omringet av sultne isbjørner og med vinterstormene ulende like rundt fjellknausen. Filmen bruker «Otter tre to kaller»-forfatter Leif Hamres bok «Operasjon Arktis» (1971) som underlag i en film som følger barnas kamp for overlevelse snarere enn de voksnes frykt og leteaksjon. Det gir både fortrinn og ulemper.
13-årige Julia (Kaisa Gurine Antonsen) og tvillingene Ida og Sindre (Ida Leonora og Leonard Valestrand Eike) har flyttet nordover med foreldrene fra Stavanger, men savner gamle venner og faren. I et vilt forsøk på å skulle besøke faren i Stavanger ender de som blindpassasjerer via et Sea King-helikopter på Halvmåneøya utenfor Svalbard. Med ett står de forlatt i isødet, med en gammel fangsthytte som eneste ly mot polarnatt, bjørn og kulde. Det ligger noe eventyrlig i tanken om at tre barn må lære seg kunsten å overleve under slike forhold. Julia blir den som tar ansvar, og måten regissøren tar barnas situasjon på alvor og framstiller realismen er god, om enn noe skjematisk. Når filmen bevisst styrer unna det aller meste av det som handler om leteaksjonen rundt de tre, mister handlingen til tider noe temperatur. Det er grenser for hvor mye som kan tværes ut av en hytte på noen få kvadratmeter, selv om sult og isbjørn truer. Å vekte filmens handling på tre barns evne til troverdig skuespill i et slikt scenario er risikabelt, men det er stor sannsynlighet for at målgruppa kjøper deres historie.
En rekke gode norske skuespillere, Nicolai Cleve Broch, Line Verndal og Kristofer Hivju, får bare noen få korte scener som henholdsvis foreldre og som klimaforsker i kamp med en imponerende isbjørn som for en films skyld er virkelig og ikke animert. Den som virkelig krever en hovedrolle er fotograf Gaute Gunnari, som utnytter Svalbards ville natur til siste iskrystall. En voksen seer vil nok reagere på et par logiske brister, samt savne dramaturgiske grep rundt prosessen på fastlandet, men sjarmen er det ingenting å si på. Filmens målgruppe får også små porsjoner kunnskap underveis om klimaendringer, overlevelse og en del av Norge som de færreste noen gang besøker. Alt i alt fungerer spenningssekvensene best ved siden av det praktfulle fotografiet og en trio unge skuespillere som på sitt ypperste formidler hvor kort det er mellom eventyret og den livsfarlige naturen.