Viggo Mortensen gjør en troverdig og nyansert skuespillerprestasjon i «Captain Fantastic».

Interessant familiefilm

En film drevet av gode intensjoner, mye varme og en rekke interessante ideer.

 

4

DRAMA

«Captain Fantastic»

Manus & regi: Matt Ross

USA, 2016

Det er muligens en klisjé at hjemmeundervisning mest er et redskap religiøse foreldre benytter for å indoktrinere ungene sine uten «skadelig» påvirkning utenfra. Men selv i Norge har vi faktisk ingen skoleplikt; bare en opplæringsplikt – så foreldre står forholdsvis fritt til å undervise barna sine på egen hånd. «Captain Fantastic» utforsker hva som skjer hvis man prøver å skjerme avkommet sitt fra verden utenfor og forme dem i sitt eget bilde.

Ben Cash (Viggo Mortensen) har dratt de seks barna sin langt ut i Washingtons villmark, der de lever i pakt med naturen og skaper sitt eget verdigrunnlag. Ben er ingen religiøs fanatiker, og er ikke ute etter å hjernevaske noen. Bare en ideologisk hippie som prøvde å skape et eget utopi sammen med kona Leslie. De siste månedene har kona befunnet seg på sykehuset, mens Ben tar seg av opplæringen. Han trener opp barna i jakt, fjellklatring, selvforsvar og nærkamp. På kveldene sitter de rundt leirbålet mens ungene leser bøker om kvantefysikk, Dostojevskij og Pulitzer-prisvinneren «Våpen, pest og stål». Barna har kondisjon som toppidrettsutøvere, et kunnskapsnivå som tangerer de aller fleste universitetsstudenter og er totalt rede hvis verden mot formodning skulle gå under. Langt fra like forberedt på å finne seg til rette i samfunnet resten av befolkningen befinner seg i.

Så en dag får Ben den sjokkerende nyheten om at kona har begått selvmord. Hun har i flere år slitt med bipolar lidelse, og depresjonene tok overhånd. Svigerfaren Jack (Frank Langella) har bestemt at datteren skal begraves etter hans dypt kristne tradisjoner og at Ben er et skadedyr som skal holde seg langt unna. Jack truer med å få svigersønnen arrestert hvis han kommer i begravelsen, men Ben er fast bestemt på å oppfylle konas siste ønske om en utradisjonell, buddhistisk begravelsesseremoni.

Han tar med seg alle ungene i den ombygde skolebussen Steve, og begir seg ut på langtur i retning New Mexico. På veien begynner vi å skjønne akkurat hvor isolert denne familien har levd. I sitt opprør mot konsumentsamfunnet har Ben lært barna at mat er noe man dreper, plukker eller stjeler selv – ikke kjøper i butikken. De feirer Noam Chomskys fødselsdag fremfor julaften, og istedenfor leketøy får ungene våpen.

Det er lett å anta at Ben er en ustabil villmann som bare er noen hederlige intensjoner fra å oppføre seg som en kultleder. Men han behandler ungene sine med respekt, er totalt ærlig uansett hva de måtte lure på og har oppdratt dem til å bli gode, anstendige mennesker. Eldstesønnen Bodevan (George MacKay) vurderer allikevel å forlate redet, og har i all hemmelighet søkt seg inn på USAs mest eksklusive universiteter. Den mellomste sønnen Rellian (Nicholas Hamilton) begynner dessuten å gjøre et lite opprør mot faren, som han klandrer for morens mentale sykdom og død.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Ben oppfordrer ungene til å unngå ordet «interessant» i et forsøk på å utvide vokabularet deres, men jeg vil allikevel tross ham og beskrive «Captain Fantastic» som en interessant film. Til tider påtatt eksentrisk og inkonsekvent i sitt skildring av denne familiens filosofiske fundament, men fortsatt veldig sympatisk. Det føles litt snodig at disse ungene ikke aner hva Coca-Cola, Star Trek eller dataspill er, men allikevel kan fremføre en fengende folk-rock-versjon av Guns N’ Roses-låta «Sweet Child O’ Mine» helt ordrett.

Det føles dessuten litt lettvint at verden utenfor boblen deres er skildret som så kald, meningsløs og dysfunksjonell at vi aldri virkelig får sjansen til å sette seriøse spørsmålstegn ved denne formen for alternativ barneoppdragelse. Filmen blir mer forutsigbar desto lenger ut i spilletiden vi kommer, og valgene som tas mot slutten er ikke udelt vellykkede – selv om det er åpent for debatt om historien tar en svipptur innom magisk realisme, ren fantasi eller bare presser troverdigheten til bristepunktet.

Men Viggo Mortensen gjør en totalt troverdig, sympatisk og nyansert skuespillerprestasjon i en film som er drevet av gode intensjoner, mye varme og en rekke (unnskyld!) interessante ideer.