Ingenting er umulig med litt pågangsmot

5

Action

«Mission: Impossible – Fallout»

Manus & regi: Christopher McQuarrie

USA, 2018

Han klatret på utsiden av verdens høyeste skyskraper i «Ghost Protocol». Han klamret seg til skroget av et Airbus-fly halvannen kilometer over bakken i «Rogue Nation». Han hoppet på sofaen til Oprah Winfrey. Og det er bare barnegrøt i forhold til hva Tom Cruise utsetter seg selv for i «Mission: Impossible - Fallout». I en alder av 56 år kunne vi ha unnskyldt Cruise for å ha roet arbeidstempoet litt, men isteden velger han å utføre de mest halsbrekkende stuntscenene i hele sin karriere. Resultatet er ikke bare det sterkeste kapittelet i denne filmserien, men dessuten den mest gjennomført imponerende, studioproduserte actionfilmen på lang tid. Det er lenge siden vi så en James Bond-film av dette kalibret (nærmere tolv år), og jeg tipper Barbara Broccoli fikk et flyktig anfall av panikkangst etter å ha sett «Mission: Impossible – Fallout». Vel vitende om at neste 007-film vil streve skikkelig med å matche dette. Den eneste som muligens kommer tapende ut av «Mission: Impossible - Fallout» er insentivordningen, som slengte ut seks millioner kroner til produksjonens opptaksdager ved Lysefjorden; bare for å oppdage at filmens intense sluttkamp på Preikestolen er forflyttet til India. Den norske turistnæringen har god grunn til å være litt skuffet, men som plaster på såret dukker Kristoffer Joner opp i en sentral birolle helt i starten av historien. Han er den fanatiske atomforskeren Nils Debruuk, som befinner seg lenket til en seng på et sykehus, foran en TV-skjerm der CNNs Wolf Blitzer er på direkten for å formidle den sjokkerende nyheten om at atombomber er detonert i Vatikanstaten, Jerusalem og Mekka. Heldigvis bare en snedig finte fra Ethan Hunt (Tom Cruise) og hans team, som denne gangen prøver å forhindre at tre plutonium-kuler havner i klørne på terroristkulten The Apostles.

Denne action-odysseen setter Hunts moralske kompass på prøve, mens han spurter mellom Dublin, Berlin, Paris, London og Kashmir (for anledningen portrettert av både New Zealand og Rogaland). Han har som vanlig god hjelp av sin gamle kumpan Luther (Ving Rhames), den stadig mer veltrente IT-nerden Benji (Simon Pegg) og IMF-sjefen sjefen Huntley (Alec Baldwin). For å forsikre at Hunts samvittighet ikke spolerer dette umulige oppdraget har CIA-sjefen Erica Sloan (Angela Bassett) presset igjennom at teamet blir fotfulgt av den brutale spesialagenten August Walker (Henry Cavill, med pornomustasjen som spente ben på Superman i fjorårets «Justice League»). For å gjøre jobben enda mer komplisert må Hunt håndtere en gåtefull dobbeltagent som muligens har infiltrert de innerste sirklene av etterretningstjenesten, og han krysser spor med sin gamle MI6-flamme Ilsa Faust (Rebecca Ferguson, som fortjener sin egen avleggerserie). Og for å gjøre jobben, enda, enda mer komplisert involverer denne jobben hans gamle erkefiende Solomon Lane (Sean Harris). «Fallout» fungerer dermed som en direkte fortsettelse av forgjengeren «Rogue Nation», med Christopher McQuarrie tilbake som regissør og manusforfatter. Han tar i bruk alle elementene vi forbinder med serien: usannsynlig realistiske gummimasker, desarmering av atombomber med tikkende klokke, høyteknologiske duppeditter, dobbeltagenter, trippelspill og mye løping på ujevnt underlag. Denne gangen har imidlertid McQuarrie destillert ned disse elementene til sin mest potente essens; og den nødvendige informasjonen som holder hjulene i gang rulles ut i løpefart på vei til neste action-sekvens.

«Fallout» er forbausende fri for dødpunkter, selv om den med sine to og en halv time er seriens aller lengste. McQuarrie holder en klar og presis oversikt i actionscenene, og unngår «riste kameraet skikkelig med alt for nært utsnitt»-teknikken som var så populær for noen år siden. McQuarrie tar i bruk andre triks for å forkle voldsomheter som ellers ville ha gitt filmen en strengere aldersgrense i USA, med hjelp av snedig blokkering, smidig kameraføring og en strategisk plassert jakke. En enetale mot slutten føles som en egodrevet feilvurdering, men det er ingenting som forsurer gleden av å se en så knakende velregissert actionfilm av dette formatet. Det eneste negative man ellers kan påpeke er at «Fallout» på ingen måte utnytter potensialet i 3D-formatet, som på sitt beste bare gir filmen litt mer dybde i enkelte scener. Mesteparten av den frydefulle spenningen her ligger i å se Tom Cruise risikere livet for å toppe sine tidligere stunts i serien. Fremfor å dingle trygt foran et grønnlerret mens profesjonelle stuntfolk og dataprogrammerere gjør grovarbeidet, legger Cruise sin stolthet i å presse grensene for hva en middelaldrende filmstjerne kan (og strengt tatt bør) gjøre selv foran kamera. Desto mer imponerende med tanke på at Cruise gikk igjennom deler av innspillingen med brukket ankel, en skade han pådro seg under et stunthopp fra taket på Tate Modern-museet i London. Han freser i full fart på motorsykkel gjennom motgående kjørefelt i Paris’ mest aggressivt trafikkerte områder, uten hjelm. Han kaster seg ut av et fly i 7600 meters høyde og lander på taket til Grand Palais i Paris; i et vanvittig HALO-stunt som Cruise øvde på i et år før opptakene startet, og som krevde over hundre hopp før man klarte å fange opp scenene vi ser i filmen. Han slåss så veggflisene fyker på verdens reneste raveparty-toalett, dingler fra den indiske Preikestolen seks hundre meter over Lysefjorden og manøvrerer et brennende helikopter mellom fjelltoppene. Ja, Cruise styrte helikopteret selv i disse scenene. Selvfølgelig gjorde han det. Jeg kan ikke komme på noen andre skuespillere som er villig til å gå like langt for å underholde oss. Det er umulig å ikke bli oppriktig imponert over hva Cruise får til, mens man samtidig er en smule urolig over fyrens manglende selvoppholdelsesdrift. Du kan være sikkert på at han finner på noe enda mer vanvittig for å toppe alt dette i neste «Mission: Impossible»-film, eller eventuelt omkommer i forsøket.