3
ANIMASJON
«Hjem»
Regi: Tim Johnson
USA, 2014
«Dragetreneren 2» var en av fjorårets aller beste familiefilmer, som tok sjanser, fortalte en moden historie og behandlet publikum med respekt. Så den ble en økonomisk skuffelse i USA. DreamWorks Animation har jobbet med «Hjem» i flere år, men dette føles fortsatt som en kapitulasjon overfor markedskreftene. En samling publikumsvennlige elementer tatt fra andre dataanimasjoner, som er plassert i en blender, ristet godt og servert kald. Burde være en garantert formel for suksess, men føles som et steg tilbake for DreamWorks. Det «Home» imidlertid har er en sjarmerende hovedperson: den ensomme tolvåringen Tipp, som mister moren sin etter at jorden blir invadert av romvesener. Jenter med minoritetsbakgrunn er ikke akkurat overrepresentert i amerikansk animasjon, men det er til gjengjeld romvesener. I dette tilfelle er de en forholdsvis venneligsinnet rase kalt Bøffere; myke raringer i stil med Minions fra «Grusomme meg»-filmene. De er uovervinnelig feige, skifter farge etter sinnsstemningen og er ikke akkurat utstyrt med velutviklet sosial smidighet. Vi fikk forhistorien til disse krabatene i prologen/traileren «Almost Home», som ble vist som forfilm til «Peabody & Sherman» i fjor.
Bøfferne er fortsatt på flukt fra sine erkefiender «gorgene», og har funnet en perfekt planet å kolonisere. Jorden. Befolkningen her blir bedømt som primitiv, og forflyttes varsomt til nye fornøyelsespark-kolonier i ørkenen. Etter litt renovering, samt fjerning av poengløse ting som sykler og toaletter, flytter bøfferne inn i sin flunkende nye planet i troen på at de har gjort menneskeheten en stor tjeneste. Det er i alle fall hva bøffernes store leder Smek forteller dem, og ingen ser noen grunn til å tvile på ham. Smek er tross alt veldig bombastisk, skråsikker og utstyrt med et «hysj-septer» som han kakker hardt i hodet på enhver som motsier ham. Det eneste gjenværende mennesket i denne modige nye verdenen er tolvåringen Tipp, som lever i skjul sammen med katten Pig. Tipp ble adskilt fra moren sin under tvangsflyttingen, og begir seg ut på eventyr for å finne henne. På veien får hun følge av den venneløse bøfferen Oi, som ved et uhell har sendt de iltre gorgerne en e-postinvitasjon til innflytningsfesten sin. Vi har sett konseptet i litt for mange dataanimasjoner nå: dette med to totalt forskjellige skapninger som først ikke kan fordra hverandre, men allikevel må slå seg sammen for å løse en oppgave, overvinne motsetninger og på veien blir bestevenner. Fortrinnsvis mens de lærer noen viktige leksjoner om å våge å feile, finne sin indre styrke og «være seg selv» før alle danser til slutt. Det gjør jo alle animasjonsfigurer, alltid. Det står i slavekontraktene deres.
Småunger vil sikkert ha mye større entusiasme for den innpåslitne lille rakkeren Oi enn oss voksne. Han er til tider ganske nusselig, til tider skikkelig slitsom, og bare unntaksvis fornøyelig. «Hjem» er preget av veldig solid dataanimasjon og brukbare 3D-effekter, men alt mangler et personlig særpreg, egenart, kreativitet og noen virkelig morsomme øyeblikk. Filmen (som er basert på en barnebok av Adam Rex) er mer opptatt av hjertevarme og sporadiske innslag med slapstick enn smart humor som treffer voksne i like stor grad som barn. Som vanlig demper dessuten den norske dubbingen litt av moroa, og frarøver oss muligheten til å høre stemmeskuespillerne som har formet disse figurene: deriblant Jim Parsons, Steve Martin og Rihanna. Tiril Heide-Steen fortjener allikevel ekstra berømmelse for en kjempebra innsats som Tipp, og den engelskspråklige originalen settes også opp på kino her hjemme. Man kan dessuten velge om man vil se filmen i 3D eller to dimensjoner. «Hjem» er utstyrt med et spenstig musikkspor produsert av norske Stargate, der Rihanna deltar på åtte nye spor. Så soundtracket kommer i alle fall til å selge bra. I en tid da Pixar ser ut til å være mest opptatt av å lage oppfølgere bør vi kanskje sette pris på at DreamWorks fortsatt skaper nye dataanimasjoner, selv om ingen kan beskylde «Hjem» for å være nyskapende. Den bryr seg ikke et døyt om å underholde voksne, men ungene får sikkert sitt – selv om de fortjener noe bedre.