Thulasi i den aktuelle kinodokumentaren «Light Fly, Fly High». FOTO: FRIFILM

Ikke tung nok

Dokumentarfilm uten knock out-effekt.

DOKUMENTARFILM

«Light Fly, Fly High»

Regi: Susann Østigaard og Beathe Hofseth

Norge, 2014

 

Denne norskproduserte kinodokumentaren er ikke den første som løfter fram internasjonale historier som er verdt å fortelle. Regissørene Beathe Hofseth og Susann Østigaard har funnet en slik historie i India, om en ung kvinnelig fluevektsbokser (en «light fly») fra Chennai som ser idretten som en vei ut av fattigdom og et kastesamfunn uten nåde. Portrettet av kasteløse Thulasi er i utgangspunktet godt. Hun er en person du fatter interesse for. Hun er målrettet og sterkere enn de fleste enten det gjelder meninger om kastesystemet, om arrangerte ekteskap eller rettsvesenets behandling av fattige. Det er også en klar framdrift i handlingen som bestemmes av at hun er ved å nå en aldersgrense for hvor lenge hun kan kjempe i nasjonale mesterskap. En av de få mulighetene en kasteløs har, er å hevde seg i idrett. Vinner hun et mesterskap, kan hun få jobb gjennom staten.

Historiens betente omdreiningspunkt er det lokale bokseforbundet og trenerne, som ifølge filmens mer enn antydende skildringer styrer jentene, laguttakene og rangordningen etter korrupsjon og seksuelle gjenytelser og tvang. Her pirker regissørene i en materie som de ikke er i stand til å skape klarhet i, samtidig som de vil skape et nært og personlig portrett av en ung kvinne som står imot presset fra forbundet. Mangelen på konsekvente prioriteringer gjør derfor filmen som helhet svakere enn den kunne vært. I tillegg blir savnet etter konfrontasjon med trenere og forbund påtakelig. Vi hører replikkene, men de nødvendige spørsmålene blir ikke stilt slik de måtte blitt hadde dette for eksempel vært en journalistisk reportasje. Filmen faller på sin egen vaghet, og blir for konfliktsky til å nagle den betente tematikken samtidig som rammehistorien egentlig ikke er sterk nok til å bære en helaftens kinodokumentar.