5
DRAMA
«Mother!»
Regi: Darren Aronofsky
USA, 2017
Kjære forsamling. Vi slår opp i Aronofsky-Biblene våre til Første Mosebok, kapittel 1, vers 1, og inntar våre hellige hallusinogener. Kun i smerten vil vi finne ekstase, og bare i total forvirring vil den krystallklare sannheten stige frem. Amen. Sett samtidig på vernehjelmen, tre på sikkerhetsbeltene og sjekk flytevestene under setet, for dette bli en turbulent kinotur. «Mother!» fortjener saktens et utropstegn: Om hvordan vi ødelegger verden rundt oss, om religiøst hysteri, miljøvern og jakten på mening i tilværelsens totale meningsløshet. En metafysisk apokalypsefabel om arvesynd, død og gjenfødelse, fast forankret i et motsetningsfullt forhold til kristen mytologi. Et delirisk febermareritt om utfordringene med et kjærlighetsforhold preget av aldersforskjeller og ubalansert maktfordeling, der den ene parten ikke blir hørt. En surrealistisk satire om angsten for uønskede husgjester som ikke kjenner sin besøkstid, og deretter ødelegger kjøkkenbenken i fylla. En klaustrofobisk skrekkfilm om frykten for å miste forstanden, og så finne en klynkende kjøttbit som tetter igjen toalettet. «Mother!» er mye rart på en gang, men er slett ikke noe for gravide eller sarte sjeler. Flere av disse temaene har Darren Aronofsky utforsket tidligere i «Pi», «Requiem for a Dream», «The Fountain» og «Black Swan». Han foretrekker å bevege seg i skumringslandet mellom arthouse og grindhouse, hverken redd for å være pretensiøs eller skandaløs. Ingen av Aronofskys tidligere filmer har imidlertid dratt hysteriet opp til samme hemningsløse høyder, og gått så helhjertet inn for å fremmedgjøre så mange publikummere.
I begynnelsen våkner Hun (Jennifer Lawrence) opp i sengen med ordene «Baby?», men den middelaldrende ektemannen (Javier Bardem) er ikke ved hennes side. Han er en feiret poet som sliter med skrivesperre, og forholdet deres virker en smule distansert. De har endelig flyttet inn i sitt eget paradis: et herskapshus i en endeløs skog som Hun har møysommelig pusset opp, rom for rom. Huset tilhører Poeten, og var engang åstedet for en voldsom brann som slukte hans tidligere kone og barn. Poeten holder deres minne i live med en mystisk krystall på arbeidsværelset sitt, som ingen får lov til å røre. Men så banker en Mann (Ed Harris) på døren, angivelig i troen at han har kommet til et herberge. Poeten ønsker ham velkommen med åpne armer, og foreslår at han kan bli boende en stund. Den unge kona setter slett ikke pris på at paradiset deres blir invadert en vilt fremmed, som definitivt ikke er hva han gir seg ut for å være. Stemningen forverres ytterligere så fort Mannens ubehøvlede kone (Michelle Pfeiffer) ankommer med kofferten på slep. Begge nekter å forlate husete, og voldsomheter utspiller seg. Veggene pulserer med indre organisk liv og en blodflekk på gulvet i barnerommet forvandler seg til en menstruerende vagina. Så blir Hun gravid, og forvandles til en Mor.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
I løpet av den første timen kan man ledes til å tro at «Mother!» er en psykologisk thriller med mye gjeld til Roman Polanski, og strukturen til en klassisk spøkelseshushistorie av den typen Shirley Jackson eller Henry James kunne ha skrevet etter sin første syretripp. Men det kvalifiserer neppe som en spoiler å antyde at ting ikke utvikler seg helt i den retningen man forventer – vel, med mindre man forventer at hele filmen går komplett av skaftet, og deretter stikker den spisse enden av skaftet rett i øyet. Alt er bare en oppbygning til filmens andre halvdel: en berserk, bunuelsk heisatur som beveger seg langt hinsides WTFF-territorium. Måten filmen ble laget på er tilsvarende ukonvensjonell: Aronofsky skrev manuset i løpet av fem intense dager, og forberedte innspillingen som et teaterstykke. Han brukte tre måneder bare til repetisjonsøvelser med skuespillerne. Aronofsky holder det håndholdte 16mm-kameraet tett på Jennifer Lawrence hele veien, følger henne rundt i huset som et sultent rovdyr. Alt skildres fra hennes perspektiv, og Lawrence har aldri vært mer overbevisende sårbar enn hun er her. Det er nærliggende å tolke «Mother!» som Aronofskys gjenfortelling av de første kapitlene av verdens mest leste folkeeventyr, og kanskje som en prequel til hans forrige film «Noah». I likhet med kildematerialet følger filmen sin egen absurde drømmelogikk, der meningen smuldrer bort hvis man studerer bestanddelene for nøye – men det er en fascinerende mindfuck som skriker etter å bli studert nærmere. Mange publikummere kommer sikkert til å bli oppgitt, utmattet og provosert, de fleste perplekse. Men ikke en sjel vil glemme det de har sett på en god stund, det er sikkert og visst. Dette er neppe filmen vi trenger akkurat nå, men definitivt filmen vi fortjener.