Film

«If Beale Street Could Talk»: En sørgmodig sang om USA

Med sin nye film tilbyr «Moonlight»-regissør Barry Jenkins humanistisk håp og kjærlighet i en turbulent tid.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«If Beale Street Could Talk»

Regi: Barry Jenkins

USA, 2018

«Moonlight»-regissøren Barry Jenkins’ prisbelønte filmatisering av James Baldwins roman er til dels en sensuell kjærlighetshistorie, til dels en opprørende beretning om statlig maktmisbruk, systemisk diskriminering og rasisme – og til dels en sørgmodig skildring av hvordan det er å være svart i USA. Ifølge James Baldwin er ikke bare Beale Street et område i Memphis, det er en metaforiske gate der alle afroamerikanere vokser opp. En livlig gate preget av tett samhold, fordi resten av samfunnet konstant forteller deg at du ikke er verdt en dritt. Et nabolag der du når som helst kan bli forfulgt, angrepet og fratatt det lille du har. En gate der du sakte blir henrettet med tusen små kutt, helt til du ikke lengre orker å forsvare deg. Mange oppdaget nok James Baldwin takket være den Oscar-nominerte dokumentaren «I Am Not Your Negro», som var å se på norske kinoer i 2017. Kanskje også takket være Barack Obama, som stadig understreket at Baldwins essaysamling «The Fire Next Time» er en av hans favorittbøker. Det føles forbløffende at «If Beale Street Could Talk» er den første amerikanske spillefilmen basert på hans arbeider, og selv om romanen ble skrevet i 1974 handler den i like sterk grad om USA i dag. Baldwins USA er uforandret; om noe har alt bare blitt enda verre etter at Trump plasserte en rød caps på Amerikas mest destruktive, primitive og hatefulle impulser.

Les også: «Vice»: Moro med mørkets fyrste Dick Cheney (+)

Nittenåringen Clementine «Tish» Rivers (KiKi Layne) har kjent Alonzo «Fonny» Hunt (Stephan James) hele livet. De vokste opp i det samme nabolaget i Harlem, har vært bestevenner siden barndommen, og nå er de dypt forelsket. De deler en nærmest desperat nærhet, som føles desto mer tragisk fordi de allerede er adskilt. «If Beale Street Could Talk» hopper rundt på tidslinjen mens dette unge paret planlegger fremtiden; drømmer om å finne seg en loftsleilighet sammen; skape et lite fristed der de kan starte en familie, mens Fonny jobber som skulptør. Vi vet allerede at de ikke vil få muligheten til å leve et normalt liv sammen. I nåtid sitter Fonny i fengsel; tiltalt for en brutal voldtekt han ikke begikk. Nok et offer for et samfunn som gir rasistiske politifolk fripass til å ødelegge liv, med hjelp av et korrupt system som akter å holde en hel folkegruppe i usynlige lenker. Alt Fonny gjorde galt var å forsvare Tish fra å bli seksuelt trakassert, og vekket oppmerksomheten til en psykopatisk politikonstabel (spilt med satanisk foraktfullhet av Ed Skrein). Situasjonen blir mer komplisert av at Tish er gravid, og må fortelle Fonny at han skal bli far gjennom en tykk glassplate i fengselets besøksrom. Utenfor jobber familiene deres iherdig for å få Fonny frigitt; de hyrer inn en ung advokat og skraper sammen penger i håp om å kjøpe seg litt rettferdighet. Tishs empatiske mor Sharon (Regina King) drar til Puerto Rico for å spore opp et voldtektsoffer som er hardt presset av politimyndighetene, men den eneste sjansen Tish og Fonny har til å finne litt lykke er å akseptere at rettferdighet er en illusjon for folk som dem. Historien blir jevnlig avløst av autentiske svart-hvitt-fotografier som kartlegger hvordan det kan fortone seg å være svart i Amerika. Barn som leker på søppelhauger. Folk som ligger bevisstløs i gata. Snerrende politifolk som banker unge menn til blods, og jager dem som storvilt.

Les også: «Rive-Rolf krasjer Internett»: Morsom familiefilm (+)

Tungt stoff, men «If Beale Street Could Talk» er ikke drevet av raseri. Dette er en varm, sensuell film som velger å tro at kjærlighet har så mye større kraft enn hat. Det eneste som til tider glipper litt er dialogføringen. Barry Jenkins holder seg tett opp til James Baldwins blomstrende språk, som til tider gjør seg mye bedre på trykk enn i munnen på moderne skuespillere. Det er øyeblikk her som minner om et teaterstykke; der vi ikke lengre seg virkelige mennesker i samtale, men skuespillere som strever med å gjenta kompliserte replikker på en scene. Disse falske notene skiller seg desto mer ut fordi alt annet fungerer så fordømt bra. En av de sterkeste scenene jeg har sett på kino det siste året kunne ha vært en egen kortfilm; bare tre mennesker rundt middagsbordet i en liten leilighet, som summerer opp hvor utmattende det er å leve i verden der myndighetene kan ødelegge livet ditt helt uten grunn. «Atlanta»-kjenningen Brian Tyree Henry stikker av med hele filmen i et gjestespill som Fonnys gamle venn Daniel; den typen jovial skøyer som snakker litt for høyt, og ler litt for hjertelig. Etter noen øl avslører Daniel at han akkurat har kommet ut av fengsel, dømt for en forbrytelse han aldri begikk og dypt traumatisert av tiden bak murene. At han er sluppet ut betyr ikke at han noensinne vil føle seg fri igjen. Det er så mange velobserverte, ektefølte øyeblikk her, som er drevet av sterke skuespillerprestasjoner og glødende engasjement. «If Beale Street Could Talk» er samtidig en av det siste årets mest visuelt delikate filmer; med fløyelsvarmt filmfoto av James Laxton og et fenomenalt musikkspor av Nicholas Britell. Begge tilbake fra «Moonlight». Sistnevnte sanket nok en Oscar-nominasjon for «If Beale Street Could Talk», sammen med Regina King (for beste kvinnelige birolle) og Barry Jenkins (for beste tilrettelagte manus). Det følest nærmest skammelig at filmen ikke fikk flere nominasjoner, og ble oversett til fordel for blant andre «Green Book» og «Bohemian Rhapsody». Men Oscar-akademiets ekstremt dårlige dømmekraft og/eller smak forhindrer ikke at «If Beale Street Could Talk» allerede er årets vakreste kjærlighetshistorie, og et lite mesterverk.