Film

«I morgen danser vi»: Danser mot fordommer

Fordommenes dype røtter i det georgianske samfunnet gjør det ikke lett å navigere for søkende unge sinn.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«I morgen danser vi»

Regi: Levan Akin

Sv./Geo./Fra., 2019

Oscar-akademiet har bestemt at fra neste år av vil «beste fremmedspråklige film» bli kalt «beste internasjonale film», og «I morgen danser vi» er Sveriges offisielle bidrag til denne kategorien. Passende, siden det ikke er så mye svensk å spore i denne internasjonale prisvinneren, rent bortsett fra at «I morgen danser vi» er delvis finansiert av det svenske filminstituttet – samt skrevet og regissert av svensk-georgianske Levan Akin. Og så dukker Robyn-hiten «Honey» opp på lydsporet, da. Dette er en sensitiv «queer film» som utspiller seg i dagens Georgia; der den yngre befolkningen ser ut til å befinne seg i en helt annen verden enn den tradisjonsopphengte foreldregenerasjonen. Levan Akin ble inspirert til å lage filmen etter å i 2013 ha vært vitne til Gay Pride-paraden i Georgia, som ble møtt med brutal vold av høyreekstreme bøller og ortodokse prester. Akin bygget filmen rundt hva skuespillerne fortale om deres egne opplevelser, og spilte inn alt i geriljastil for veldig lite penger. Regissøren ble angivelig truet av høyreekstremister under innspillingen i Georgia, mottok flere drapstrusler og måtte ha livvakter på settet. Da «I morgen danser» ble plukket ut Cannes-festivalen nektet kulturdepartementet i landet å sponse reisen, utelukkende fordi myndighetene mislikte at filmen handlet om en homofil kjærlighetshistorie.

Dette er litt av et stilskifte fra en regissør som tidligere har jobbet med sci-fi-serien «Äkta mennskor» og fantasy-filmen «Cirklen». En kjærlighetshistorie drevet av sterke følelser, som åpenbar har en personlig betydning for regissøren. Filmen følger hverdagen til danseren Merab (Levan Gelbakhiani), som trener på Georgias Nasjonalensemble i hovedstaden Tbilisi, med håp om å en dag få en plass på nasjonalballetten. Han har viet livet til å mestre georgiansk folkedans; akkurat som faren og bestemoren før ham. Men som den strenge danselæreren Aleko (Kakha Gogidze) påpeker; det er ikke rom for følelser og seksualitet i georgiansk dans. Dette er en maskulin manifestering av den georgianske folkesjelen, drevet av skarpe armbevegelser og tyngde. Merab er en grasiøs gutt som mangler det rette temperamentet til denne typen macho-dans, og læreren forteller ham stadig at «du er for myk!». Å se Merab streve med denne dansen er som å se en person kjempe mot sin sanne natur. Han har danset med bestevenninnen Mary (Ana Javakishvili) siden barndommen, og Merab hevder de er «mer eller mindre» kjærester. Mary håper at de vil ta forholdet videre og har gått til innkjøp av kondomer, men Merab er ikke særlig lysten. I alle fall ikke før akademiet får en ny deltager: Irakli (Bachi Valishvili), en selvsikker sjarmør som er en mer teknisk dyktig danser – og mye flinkere til å skjule sin legning. Han er samtidig en rival til plassen på nasjonalballetten, og hevder at han har en jentekjæreste i hjembyen Batumi. Merabs åpne ansikt klarer ikke å skjule at han er fryktelig betatt av Irakli, mens Mary begynner å lure på hvorfor han aldri har sett på henne sånn som dette.

Historien som fortelles her er ikke direkte banebrytende, og skiller seg ikke nevneverdig ut fra det vi har sett mange ganger før i alt fra «Brokeback Mountain» til «Call Me by Your Name» - men måten Levan Akin forteller den på er interessant. Han vever denne kjærlighetshistorien inn i en større sammenheng; om dagens Georgia og gnisningene mellom fordomsfulle tradisjoner og moderne ungdommer som prøver å navigere en verden de ikke helt hører hjemme i. Tbilisi er en moderne by med homseklubber, men gjestene risikerer å bli banket opp av hatefulle gjenger på veien hjem. På den ene siden har du en kultur der skjeggete menn synger følsomme sanger sammen, danser tett og holder rundt hverandre mens de drikker. På den annen side: en kultur som samtidig reagerer med raseri og blind vold hvis disse mennene utvikler følelser for hverandre. Fordi homofili ikke er noe man snakker om utrykkes disse følelsene nesten uten ord: så alt vi trenger å vite blir fortalt av ansiktene til de to hovedrolleinnehaverne. Begge gjør sterke prestasjoner her, noe som er desto mer bemerkelsesverdig fordi ingen av dem har tidligere skuespillererfaring. Det blir litt for mange scener med hulking i fosterstilling: og det føles litt klisjefullt at alle homofile kjærlighetsforhold på liv og død må lede til hjertesorg, fortvilelse og strigråt. Filmen slenger dessuten inn litt for mange digresjoner: om økonomiske problemer, utfordringene med å velge et liv som danser - og i overkant mye om Merabs storebror David (Giorgi Tsereteli), som skulker studiene for å feste hele natten og tyr til kriminalitet for å betale strømregningen. Men det motsetningsfylte forholdet mellom brødrene leder samtidig til et veldig fint, sympatisk øyeblikk til slutt. «I morgen danser vi» fungerer best som et portrett av dagens Georgia; som finner skjønnhet i de gamle tradisjonene, uten å legge skjul på hvordan de holder hele samfunnet tilbake. Kanskje filmer som dette kan bidra til å dytte det litt fremover.