Film

Hysj, hysj, stille som mus!

Det dukker toppen opp et par av dem årlig; skrekkfilmer som hever seg høyt over gjennomsnittet i sjangeren og blir stående igjen blant de beste i sin klasse.

Dagsavisen anmelder

5

THRILLER

«A Quiet Place»

Regi: John Krasinski

USA, 2018

«A Quiet Place» føyer seg fint inn i rekken sammen med blant andre «The Babadook», «The Witch», «It Follows» og «It Comes at Night». En skikkelig nervepirrer med et høykonsept M. Night Shyamalan sikkert hadde ofret begge testiklene sine for å få fatt i: en grøsser som utspiller seg i en verden der den minste lyd kan bety en sikker død.

Vi møter først familien Abbott på «dag 89», etter en global katastrofe noen år inn i fremtiden. Mamma Evelyn (Emily Blunt) og pappa Lee (John Krasinski) lister seg stilt på tå gjennom et rasert apotek i utkanten av New York, på jakt etter medisiner til sønnen Marcus (Noah Jupe). De er barbente og påpasselige med å være musestille. Vi finner ikke ut mer enn det lille filmen gir oss av informasjon i bakgrunnen: at verden er invadert av rasende udyr som navigerer via hørsel, tiltrekkes av den minste lyd – og dreper nådeløst. Vi får aldri vite om disse beistene tilhører en rase romvesener, er skapninger fra en annen dimensjon eller har ligget i dvale siden tidenes morgen. Men de har utryddet mesteparten av menneskeheten.

Familien Abbott har trolig overlevd til stor del takket være den hørselshemmede tenåringsdatteren Regan (Millicent Simmonds), som sørger for at de kan kommunisere med hverandre lydløst via tegnspråk. Det er likevel Regans gode intensjoner som akkurat denne dagen forårsaker en familietragedie. Spol frem et drøyt år, mens familien Abbott har skapt en lydisolert tilværelse på en øde bondegård. De har tilpasset seg etter omstendighetene; har strødd sand som dekker de faste stiene de ferdes, har lydisolert kjelleren og skapt et varselsystem med hjelp av fargede lyspærer. Det absolutt siste man burde gjøre er å bringe et nytt barn inn i en verden som dette, ikke minst fordi en skrikende baby er en dødsdom for dem alle. I tiden som har gått siden prologen har likevel Evelyn blitt høygravid, enten det er en uheldig ulykke eller en måte å håndtere traumene over å ha mistet sitt siste barn. Nå nærmer fødselen seg, og katastrofene tårner seg opp. «A Quiet Place» utnytter dette minimalistiske konseptet for alt det er verdt; og bygger seg metodisk opp til en tidvis mesterlig øvelse i åndeløs spenning. Dessuten en sjelden øvelse i visuell historiefortelling, siden filmen er nesten blottet for dialog.

John Krasinski er mest kjent som skuespiller, men har tidligere regissert to indie-filmer som ikke fikk kinodistribusjon her hjemme: David Foster Wallace-filmatiseringen «Brief Interviews with Hideous Men» (2009) og «The Hollars» (2016). Det var ingenting som antydet at fyren ville bli en knakende dyktig sjangerregissør, men nøkkelen til at «A Quiet Place» fungerer så bra er at han ikke har regissert en straight sjangerfilm. Krasinski har isteden laget et ektefølt familiedrama (der han dessuten spiller mot sin egen kone og moren til deres to barn!), som tilfeldigvis inneholder monstre. Vi får innledningsvis bare se disse beistene i raske glimt, men de spiller en mer fremtredende rolle mot slutten. En marerittblanding av Xenomorph-en fra «Alien», space-insektene fra «Starship Troopers» og Demogorgon-uhyrene fra «Stranger Things», som likevel er tilstrekkelig særegne og effektivt til å være oppriktig truende og uhyggelige.

Siden lydbildet spiller en så essensiell rolle at det føles som et lite feilskjær at Marco Beltramis bombastiske soundtrack tar så stor plass; filmen hadde trolig fungert enda bedre helt uten musikkspor. «A Quiet Place» er likevel med god margin den mest anspente, spennende og effektive skrekkfilmen undertegnede har sett hittil i år, med en slutt som fortjener entusiastisk applaus.