Film

Hva skjedde med Baby Jane?

Gripende litteratur lar seg ikke alltid overføre med like stor kraft til lerretet.

Dagsavisen anmelder

2

DRAMA

«Baby Jane»

Regi: Katja Gauriloff

Fin. 2019

«Baby Jane» er en skjev kjærlighetshistorie basert på romanen av den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen, som ble oversatt til norsk i 2011. Hun har fått mye internasjonal oppmerksomhet for bøkene sine, noe som sikkert er en medvirkende årsak til at «Baby Jane» settes opp på kino her hjemme. Men nyansene, innsikten og de sterke rollefigurene har forsvunnet et sted på veien, og alt vi sitter igjen med et en temmelig traurig, trist kjærlighetshistorie. Dette er dessuten en ekstremt finsk form for romantikk, som involverer et kjærestepar som skriker mye i fylla, truer med kniv og sliter med tunge depresjoner. Perkele! Et litt klønete «queer»-drama med klossete symbolikk, flatt billedspråk og rollefigurer det er vrient å tro helt på. Vi blir aldri særlig godt kjent med tittelens Baby Jane (Roosa Söderholm) - eller Jonna, som hun egentlig heter. En blond nittenåring som akkurat har flyttet inn til storbyen Helsinki og tar de første, nølende skrittene ut av skapet og inn i lesbemiljøet.

Under et besøk på en homseklubb sender Jonna dådyrøyne i retning av den kortklipte tøffingen Piki (Maria Ylipää). En butch, bråkjekk guttejente som liker bondage, dominans, pilotbriller og skinnjakker. Hun likner litt på kjærlighetsbarnet til Lisbeth Salander og Hilary Swanks rollefigur i «Boys Don’t Cry». Etter første natt henger jentene tett sammen, og lover hverandre at de skal gjøre ting normale kjærestepar gjør. Dra til dyreparken, spise is sammen og lage fotavtrykk i nysnøen. Sånne ting. Forholdet deres er imidlertid mer preget av seksuell besettelse: Piki liker å binde Jonna i stadig mer brutale sexleker. Hun tjener penger på å selge telefonsex til kåte gubber, mens Jonna presses til å selge velbrukte truser til undertøysfetisjister. Det er lett å mistenke at hun blir utnyttet av et mer erfarent rovdyr, men Piki viser seg å være den mest sårbare delen i forholdet. Hun lider av panikkangst, og de psykiske problemene hennes blir gradvis verre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi skjønner aldri akkurat hvorfor vi egentlig skal engasjere oss i dette dysfunksjonelle kjærlighetsforholdet mellom to destruktive personer som så åpenbart ikke passer sammen. Det hjelper heller ikke at skuespillet er såpass stivt, eller at spillefilmdebutant Katja Gauriloff regisserer alt som en flat, ordinær TV-produksjon fra nittitallet. Det er godt mulig romanen er full av psykologisk dybde og personlig innsikt, men du vil dessverre ikke finne et spor av sånt i denne mislykkede filmatiseringen.