2
DRAMA
«Huset ved sjøen»
Regi: Robert Guediguian
Frankrike, 2017
Ingen bombe at «Huset ved sjøen» er en film av Robert Guediguian, auteuren bak gjespefesten «Byen er stille» (2000), det saktmodige arbeiderklassedramaet «Snøen på Kilimanjaro» (2012) og langtekkelige «Don’t Tell Me the Boy Was Mad» (2015). Guediguian har som vanlig besatt rollene med sitt faste repertoarkompani av stamskuespillere/omgangsvenner/familiemedlemmer, men for en sjelden gangs skyld utspiller ikke historien seg i regissørens hjemby Marseilles. «Huset ved sjøen» befinner seg en førti minutters kjøretur unna Guediguian komfortsone i Marseilles, i den mer pittoreske fiskelandsbyen Méjean. Det som engang var en skjult oase forbeholdt de fastboende har nå blitt en død drøm; husene er kjøpt opp av velstående sesongturister og den gamle generasjonen er i ferd med å bli priset ut av sine egne hjem. Her samles de tre voksne barna til patriarken Maurice (Fred Ulysse); en aldrende restauranteier som akkurat har blitt lammet av et slag. Pappas idylliske hus ved sjøen rommer mange spøkelser; samt en jevn fordeling av gode og dårlige minner. Spørsmålet er nå om de skal selge eiendommen og dele profitten, eller tviholde på fortida.
Les også: Marion Cotillard: Jeg var en plaget tenåring
De tre søsknene har alle rundet seksti, og må ta opp status om sine egne liv. Armand (Gerard Meylan) ble værende i landsbyen, der han har drevet en liten sjømatrestaurant sammen med faren. Den bitre, tvangspensjonerte broren Joseph (Jean-Pierre Darroussin) har ankommet byen sammen med sin unge kjæreste Berangere (Anais Demoustier) – som er gammel nok til å være barnebarnet hans og allerede på vei ut døren. Angele (Ariane Ascaride, regissørens kone) har ikke vært tilbake i landsbyen siden datteren Blanche omkom i en tragisk drukningsulykke, og har turnert verden rundt som feiret teaterskuespiller. I årenes løp har søsknene vokst fra hverandre, men farens slaganfall har på et vis brakt dem sammen igjen. Guediguian ser ut til å ha bygget hele filmen rundt en scene fra en av hans første filmer, «Ki lo sa?» (1986), som viser de tre hovedrolleinnehaverne over tretti år tidligere. Dette øyeblikket er nå restrukturert som et tilbakeblikk til lykkeligere tider, og understreker at regissøren tar opp status om sin egen filmkarriere. Han strever imidlertid skrekkelig med å spinne dette sammen til en helhetlig historie som holder på interessen, og han har belastet skuespillerne med noen helt håpløst pretensiøse replikker. Selv med takhøyde for fransk selvhøytidelighet snakker ingen av disse rollefigurene som normale mennesker, i alle fall ingen jeg noensinne har møtt.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Som vanlig representere rollefigurene forskjellige aspekter av regissørens politiske overbevisning. Særlig uutholdelig er universitetsprofessoren Joseph, en småborgerlig tåpe som svinser rundt i en purpurrød fløyelsfrakk mens han legger ut om sin entusiasme for kommunisme og arbeiderklasseidealer. Han er en vandrende avatar for en av Robert Guediguians favoritt-temaer; hvordan de politisk bevisste idealistene som kjempet på barrikadene på eldre dager har blitt redusert til alt de kjempet mot. Det er sikkert i tråd med intensjonene at hovedpersonene tidvis er usympatiske, men neppe tilsiktet at de blir så irriterende. Regissøren har dessuten ryddet altfor god plass til en triviell sidehistorie til sin kone Ariane Ascaride, der hun innleder en romanse med en smørblid, amorøs fisker (Robinson Stevenin) som har vært forelsket i henne siden barndommen. Guediguian vikler inn en masse elementer som kunne ha blitt dramatiske i en film med et snev av fremdrift: foreldre som begår selvmord, døde barn og en gruppe båtflyktninger som jages av militærpolitiet. Han sparer det eneste interessante elementet til den siste halvtimen av «Huset ved sjøen», og innen den tid har vi allerede for lengst mistet tålmodigheten.