3
DRAMA
«Hunter Killer»
Regi: Donovan Marsh
USA, 2018
«Hunter Killer» er en actionfylt pocketbok-thriller full av barske menn som bjeffer ordre i trange ubåter og skriker foran skjermer i kontrollrom, mens skjeggete soldater plaffer ned østeuropeiske skurker med automatvåpen. Den typen film der alle russere snakker engelsk med bred aksent. Man kunne ha trodd at «Hunter Killer» var basert på en av romanene til den konservative thrillerfabrikken Tom Clancy, men faktisk ikke. Filmen bygger på en bok med tittelen «Firing Point», skrevet av den prisbelønte journalisten Don Keith og den pensjonerte ubåtkapteinen George Wallace – som selv hadde ansvaret for atomubåten USS Houston. Så han burde ha gode kunnskaper om temaet. Kanskje ikke fullt så skarpslipte innsikter når det gjelder moderne realpolitikk, eller USAs kaotiske forhold til Russland.
Les også: Dagsavisens kritikere kårer de beste filmene fra 2018
«Firing Point» ble publisert tilbake i 2012. En uskyldigere tid, lenge før Putin ble beskyldt for å rigge det amerikanske presidentvalget til fordel for Trump, og bidro til det apokalyptiske, politiske kaosklimaet i dagens USA. Da innspillingen av «Hunter Killer» startet sommeren 2016 lå alt til rette for at Hillary Clinton ville bli USAs neste president, så filmen er utstyrt med en kvinnelig president (spilt av britiske Caroline Goodall). Så feil kan man ta. Så fryktelig, fryktelig feil. To og et halvt år senere føles «Hunter Killer» som et relikt fra en tapt tid, og ikke bare fordi den ble skapt i et helt annet politisk klima. Dette er ubåt-thriller sånn som de kunne fortone seg på nittitallet.
Les også: «Sonja»: Isdronning uten sikkerhetsnett
Den amerikanske ubåten USS Tampa Bay forsvinner i Barentshavet. Kontreadmiralen John Fisk (rapperen Common) sender USS Arkansas for å etterforske hva som kan ha skjedd, under ledelse av den nyutnevnte kapteinen Jon Glass (Gerard Butler). En uortodoks hardhaus som er så mandig at vi først ser ham på bueskyttejakt midtvinters i det skotske høylandet – der han lar være å drepe en dataanimert hjort, fordi den har en liten kalv. Så han er barsk, men samtidig følsom. Etter at karakterutviklingen er unnagjort oppdager kaptein Glass at USS Tampa Bay ble senket av en torpedo, og hele mannskapet er drept. Angrepet av en russisk ubåt, som deretter ble rammet av sabotasje. Glass redder ubåtkapteinen Andropov (spilt av avdøde Michael Nyqvist, for å understreke hvor lenge siden filmen ble laget), og de danner en skjør allianse mens det blir klart at en felles fiende prøver å presse dem inn i en ny krig. I en annen ende av filmen sendes et topptrent Navy Seals-team på hemmelig oppdrag til marinebasen ved Kolafjorden, der de oppdager at den russiske forsvarsministeren Dimitri Durov (Michael Gor) har iscenesatt et statskupp og tatt presidenten Zakarin (Alexander Diachenko) til fange. I Pentagon prøver forsvarssjefen Charles Donnegan (Gary Oldman) å hisse til krig mens han skriker rasende mot svære flatskjermer i beste Gary Oldman-stil, mens Glass, Andropov og Navy Seals-soldatene iscenesetter en intens aksjon for å redde president Zakarin og forhindre tredje verdenskrig.
Les også: «Bird Box»: Sandra Bullocks blinde flukt
Dette ser ut til å ha vært en trøblete produksjon, som i årenes løp har gått igjennom en rekke regissører (deriblant salige Tony Scott, franske Pierre Morel, Phillip Noyce og McG) før valget til slutt falt på den sørafrikanske lavbudsjettregissøren Donovan Marsh. Han styrer denne skuta på en proff og upersonlig måte, tilsynelatende helt klar over at dette er en rett-på-hjemmekinoproduksjon med et litt høyere budsjett og en grovt overkvalifisert rolleliste. Det føles litt tøysete at Gary Oldman har fått en prominent plass på filmplakaten og navnet sitt over tittelen for det som egentlig bare er en gjesterolle på autopilot, men jeg antar at det ble forhandlet frem etter at han vant en Oscar for «Darkest Hour» i fjor.
Les også: «Darkest Hour»: Sylskarp Gary Oldman
Gerard Butler ser ut til å ha skapt seg en ny karriere ved å påta seg den typen actionhelt-roller Harrison Ford og Bruce Willis ville ha takket nei til for rundt tjue år siden, men han er overraskende dempet og avslappet denne gangen. Det er laget drøyt 150 ubåtfilmer i årenes løp og «Hunter Killer» har absolutt ingenting nytt å tilføre denne klaustrofobiske undersjangeren. Alle klisjeene er på plass, selv om de gjentas med lavere ambisjonsnivå enn i for eksempel «The Hunt for Red October» (1990), «Crimson Tide» (1995) og «K-19: The Widowmaker» (2002). I en tid der Trump spyr hat ut på Twitter daglig og fyller Det hvite hus med inkompetente, korrupte sykofanter føles det allikevel som en liten frihavn å kunne tilbringe et par timer i en alternativ dimensjon der statsoverhoder fortsatt er i besittelse av normal dømmekraft, og er i stand til å redde verden – fremfor å bare ville ødelegge den. For et eldre publikum ute etter en trygg, verdikonservativ actionthriller gjør «Hunter Killer» akkurat det den skal gjøre. En høvelig effektiv, kjøttkaker-og-poteter-spenningsfilm som jeg tipper vil fungere best på Netflix en doven søndagskveld, mens bestefar dupper litt i sofastolen.