4
DOKUMENTAR
«Supervention 2»
Regi: Even Sigstad, Filip Christensen, Jan Petter Aarskog, Lasse Nyhaugen
Med: Aksel Lund Svindal, Terje Håkonsen m.fl.
Selvsagt handler det, slik det ofte gjør i snøbrett- og skisjangeren, om stadig mer oppfinnsomme stunts, om enda høyere og brattere fjelltopper, men også om nye måter å leve drømmen på. Denne dokumentarsjangeren var på ingen måte ny da den første «Supervention»-filmen kom i 2013. Det som var nytt, var at alle scenene ble skutt i kinoformat. Til en viss grad var det også nytt at filmen fulgte en hel gjeng med utøvere med ulike motivasjoner, der snøbrettfilmer ellers kunne inneholde ganske mye ego-dyrking.
Muligheten til å komme enda tettere på hva det er som faktisk driver folk til å sette rett utfor 2000 meter høye fjell, eller å kjøre brettstunt på steder hvor det strengt tatt ikke burde være mulig, er en uttalt motivasjon for film nummer to. Og ja, filmen kommer tettere på drivkreftene til utøverne, men stadig virker det som om den viktigste motivasjonen er å ha det gøy. Da er det også gøy å se på, selv om nærmere to timer er litt i meste laget.
Litt av et adrenalinkick må nedfarten nødvendigvis være, for på norsk jord sleper utøverne seg vanligvis selv opp til nærmere to tusen meters høyde før de setter utfor igjen og opplever noen minutters ekstase. I Alaska derimot, tar man helikopter til fjellpartiet Haines aller mest utfordrende topp, manndomsprøven Tomahawk. Dit drar også Aksel Lund Svindal, i en retur til frikjøring etter skaderestitueringen i 2014. Han er der sammen med kompis fra skigymnaset, Eirik Finseth, og noen av deres scener sammen er blant de artigste stykkene ski-sjargong i filmen.
Skadene, alderen som presser på for utøvere som Terje Håkonsen (42) og andre som har passert 30-årsmerket, samt stunt som må gis opp når risikokalkylene bare ikke går opp, gjør «Supervention 2» til noe mer enn bare en snøfilm om våghalsstunt. Den sveiper innom det særegne ved livsstilen til utøverne, filmen dykker ned i individuelle valg, og kunne gjerne gjort det i enda større grad. Stuntene forblir filmens virkelige konfekt, men når man nærmer seg to timer i kinosalen, da har man fått i overkant mye godis. Ikke at noen av enkeltscenene virker unødvendig, men det går mye tid med på å gi hver eneste scene sin egen dramaturgi. Mot slutten føles det litt som om kinoversjonen allerede er en «extended version».