4
DRAMA
«Hotel Mumbai»
Regi: Anthony Maras
Aus./USA/in. 2018
Anmeldelsen ble opprinnelig tpublisert til premiere i 2019. Oppdatert i anledning at den settes opp på kino igjen 29. januar 2021.
I utgangspunktet føles det kanskje ikke som en kjempegod idé å skildre det rystende terroranslaget i Mumbai i 2008 innenfor rammen av en konvensjonell katastrofefilm fra syttitallet, men denne australske storproduksjonen er tilstrekkelig preget av stundens gravalvor til at ingenting føles spekulativt. «Hotel Mumbai» legger seg på en linje som kombinerer Paul Greengrass med Irwin Allen; på den ene siden en autentisk skildring av grusomhetene; basert på intervjuer med overlevende og vitneerklæringer, med dialog tatt rett fra lydopptak av terroristenes mobiltelefonsamtaler og dokumentariske klipp fra nyhetssendinger.
På den annen side er dette en forholdsvis tradisjonell thriller der mange av personene vi møter helt fiktive, inklusive hovedpersonen Arjun (Dev Patel). En samvittighetsfull familiefar fra fattige kår, som mister skoene sine på vei til jobben på den luksuriøse femstjernershotellet Taj Mahal Palace.
Han insisterer allikevel på å fullføre skiftet sitt som servitør, uten å ane at ti medlemmer av den islamistiske jihad-gruppen Lashkar-e-Taiba er i ferd med å begå bestialske terrorhandlinger som vil ta minst 174 liv. «Hotel Mumbai» veksler mellom å følge den indiske staben på et hotell som drives under mottoet «gjestene er Gud», og de høst menneskelige gjestene som havner i skuddlinjen.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
De inkluderer den velstående arvingen Zahra (Nazanin Boniadi), som akkurat har ankommet hotellet sammen med sin amerikanske arkitekt-ektemann David (Armie Hammer), deres nyfødte sønn og barnepiken Sally (Tilda Cobham-Hervey). De befinner seg i hotellets luksuriøse restaurant da de første skuddene høres, sammen med den russiske oligarken Vasili (Jason Isaacs) – en slesk luring som akkurat har bestilt flere luksusprostituerte til rommet sitt. Like etter at to australske backpackere har flyktet inn i lobbyen drar to terrorister frem maskingevær fra ryggsekkene sine, og marerittet starter. Mens Arjun prøver å holde gjestene i ro i restauranten samler kjøkkensjefen Herman Oberoi (en høyst virkelig person, portrettert av Anupam Kher) de ansatte for å starte en redningsaksjon.
Les også: Filmanmeldelse «The Dig»: Skattejakt for voksne
Planen er å smugle hotellgjestene til en godt skjult medlemslounge, der de kan gjemme seg frem til myndigheten får kontrollen på situasjonen. Problemet er at de lokale politistyrkene i Mumbai er totalt ute av stand til å håndtere et omfattende terrorangrep som dette, mens de militære spesialstyrkene fortsatt befinner seg langt unna i New Delhi. Noen politimenn sniker seg inn i hotellet uten å ane hva som venter dem, og alt sklir ut i en gisselsituasjon mens terroristene blir mer desperate. I løpet av de neste døgnene vil 31 mennesker dø på dette hotellet. Regidebutant Anthony Maras gjør verken disse terroristene til sjelløse monstre eller symboler på noen politisk agenda (noe man muligens kan beskylde Paul Greengrass for å ha gjort i «22 July»).
Les også: Filmanmeldelse «One Night In Miami»: Mesterlig møte mellom giganter
Måten de myrder forsvarsløse mennesker er oppriktig rystende og brutalt ærlig skildret. Hjelpeløse turister blir likegyldig skutt ned mens terroristenes fanatiske leder «broder Bull» insisterer på at alle holder konstant mobilkontakt sånn at han kan nyte lyden av å høre ofrene dø. Dette er samtidig umodne, hjernevaskede ungdommer som krangler, sutrer stakkarslig når de blir skadet og blir totalt forbløffet etter å ha sett sitt første vannklosett på et av hotellrommene. De er skremmende nettopp fordi de ikke blir fratatt sin menneskelighet. Anthony Maras er ikke nevneverdig interessert i politikk, religion eller klasseforskjeller, men nøyer seg med å fokusere på den umiddelbare følelsen av panikk i en krisesituasjon.
Les også: Filmanmeldelse «Hvit tiger»: Det er en ny tigerkonge på Netflix
Han tar i bruk noen tradisjonelle thrillergrep som skurrer litt i en historie som dette, men klarer samtidig å bygge opp et ubehagelig høyt nivå av intensitet. Distributøren har gjort et nummer ut av at «Hotel Mumbai» blir promotert av to norske overlevende etter terrorangrepet; Line Kristin Woldbeck og Arne Strømme, som hevder filmen tegner et autentisk bilde av hendelsene.
Dette er jevnt over et solid håndverk som utvilsomt er skapt med hederlige intensjoner, selv om det er åpent for debatt hva en film som dette egentlig kan fortelle oss – hinsides å dokumentere traumene denne formen for religiøst hat og ignoranse fostrer.