Jan Vardøen har et usedvanlig godt håndlag med skuespillerne til å være en sent debuterende regissør. Her Helge Jordal og Ingeborg Sundrehagen Raustøl. FOTO: EUROPAFILM

Høstlig filmglede med mindre skår

Ingen tvil om at Jan Vardøen er en modig mann.

 

Se flere bilder fra Oslo-filmen i bildeserien over!

4

DRAMA

«Høst»

Regi: Jan Vardøen

Norge, 2015

Det uredde i å gå i gang med en supplerende karriere som filmregissør etter fylte femti år er bare det første som er modig med «Høst». Sprangene i historien er også noe som krever sin forteller.

Det ender ikke i spagat, men det ender ikke helt stødig heller. Som sist, i debutfilmen «Søvnløs i Lofoten», så spøker verdensdramatikken i bakgrunnen. Ikke bare kaster Henrik Ibsen lange skygger inn i denne filmen også, etter hvert kommer plott-vridninger som gir assosiasjoner til den greske antikken.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

På tross av dette er filmen aldri pompøs. I store deler av filmen er faktisk noe av det mest befriende at det hele er så lite pompøst, til tross for at dramaet finner sted i kulturfiffens, og de gjenlevende finbohemenes, sirkler. En god årgangsvin innenfor disse sirklene er Helge Jordals karakter Jeppe Friele. Navnet kunne ikke ha blitt mer bergensk, men karakteren har vært en feiret skuespiller på hovedstadsscenen, med noe mindre roller de senere årene.

I åpningsscenen blir han kastet ut fra Nationaltheatret fordi han midt i forestillingen beklager seg høylytt over «Hamlet»-tolkningen til en representant for den yngre garden skuespillere.

Jan Vardøen om flyktningkrisen: Jeg vil nesten ikke bo her hvis det er sånn vi skal ha det

Derfor er det nok mest medlidenhet som gjør at teaterets atskillige år yngre, kvinnelige lysmester følger den nå lettere forsofne bohemen hjem. Men det handler også om nysgjerrighet på en mytebelagt ringrev.

Dagen derpå, når rusen er sovet ut, viser levemannen og bohemen seg fra sin mest sjarmerende side. Lager lunsj og mikser drinker med tilhørende anekdoter, og vekker til live en aura av belest gentlemansbohem som får den minst tretti år yngre Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) til å ta initiativet til å bringe det hele et steg videre.

At det på papiret er den samme typen «ung kvinne – eldre mann»-romanse som Hollywood-versjoner av samme tema i stigende grad blir kritisert for, ja, det skurrer jo litt. Det hjelper på at lakenleken er smakfullt iscenesatt, men først og fremst er det skuespillerkunsten som gjør at man tror på at nettopp dette paret vil følge hverandre et stykke på sin umake vei. Det skapes karakterer som er interessante i seg selv, men som man også opplever en sjarmerende, rufsete tiltrekning imellom.

Det er godt samspill og det er ikke minst en finstemt karaktertegning fra Sundrehagen Raustøl, som kan notere seg et gjennombrudd. Gode enkeltscener, der også birolleskuespillere fra A-laget glitrer (Hege Schøyen er helt suveren), sammen med en trivelig, slentrende fremdrift, gjør at man midtveis aner konturene av en mer helstøpt film enn det den slett underbygde, og i stemning avvikende, avslutningen helt kan ro i land.

Flere filmanmeldelser finner du her

Likevel er det mye å glede seg over her. Jan Vardøen har et usedvanlig godt håndlag med skuespillerne til å være en sent debuterende regissør, men jeg mistenker at han først og fremst har en lur, vennlig måte å slippe dem løs på. I tillegg er hele filmen en kjærlighetserklæring til Oslo, som på sitt beste kan minne om Woody Allens New York-skildringer fra 1980-tallet. Denne favoritt-nevrotikeren er trolig en inspirasjonskilde på flere måter, minus nevrosene, men inkludert skjebnens evne til å spille ulike puss.

Skal man sammenligne med årgangskomikerens by-hyllester, så er dette likevel mer «To Rome With Love» enn det er «Midnight in Paris». Samtidig så er det også såpass løfterikt av man akkurat som med Allen kan håpe på en innertier neste gang.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!