DRAMA
Siden så godt som hvert eneste menneske på kloden har sett denne kassasuksessen minst en gang, er det trolig overflødig å gå igjennom handlingen i detalj. Men i grove trekk: Kate Winslet og Leonardo DiCaprio møtes om bord i en båt, bruker et par timer på å forelske seg før den synker, og så drukner en av dem mens Celine Dion synger «My Heart Will Go On». The End. OK, historien er litt mer omfattende enn som så, men du skjønner. «Titanic» var i sin tid den dyreste filmen noensinne laget, og den største kassasuksessen i verdenshistorien – fram til James Cameron tangerte sin egen rekord med «Avatar». Når noe blir så fenomenalt populært kan det lett fostre avsmak, for det er nå en gang sånn at bred publikumsappell ofte provoserer fram intellektuell forakt. Så ja, jeg er klar over at enkelte hater «Titanic» med den samme lidenskapen undertegnede forbeholder Kate Hudson og «Sex and the City». Men hva kan jeg si? Jeg har et bløtt hjerte. Dette er fortsatt et førsteklasses Hollywood-melodrama, som er gripende hele veien til havbunnen.
Man kan for all del kritisere «Titanic» for å være malt i brede strøk: dialogen er til tider sørpete og det Enya-inspirerte musikksporet (av James Horner) er fortsatt ille. Men James Cameron er ikke akkurat viden kjent for sin gode musikksmak, derav Celine Dions temasang. Førstemann ut av døra når den starter. Allikevel er dette en like monumental filmopplevelse nå som den var for 15 år siden. «Titanic» fungerer på en måte man ikke kan undergrave med kynisme eller ironisk distanse. Du må gjerne avvise Cameron som en hyperkommersiell regissør, men han er samtidig en «auteur» i ordets rette betydning. En filmskaper med en veldig spesifikk visjon; som skriver, regisserer og produserer filmene sine med total kreativ frihet. Han skaper popkunst, og gjør det med stor lidenskap. Camerons detaljorienterte perfeksjonisme kommer best til syne i skildringen av livet om bord i Titanic, og feilvurderingene som førte til at skipet sank i havet utenfor kysten av Newfoundland. Men det er lidenskapen som driver hele filmen, og som gjør at den fungerer så bra som en tidløs kjærlighetshistorie.
Vi har også James Cameron å takke for at 3D-formatet fikk fotfeste i filmbransjen, etter at hans demonstrasjonsmodell «Avatar» forførte oss alle sammen. Cameron hevdet at en ekstra dimensjon var hele filmmediets framtid, bare for å se at bransjen pisset på drømmene hans. Siden den gangen har vi lidd oss igjennom flere dusin storproduksjoner som ble slurvete etter-konvertert i lusen jukse-3D, kun for å melke mer penger av publikum. Cameron har selv klaget mye over misbruken av 3D-formatet, og følgene dette kan få for formatets framtid – eller eventuelle mangel på en sådan. Mye hviler dermed på skuldrene til «Titanic 3D», som er Camerons forsøk på å vise alle hvordan det skal gjøres. Og jo da, dette er uten sidestykke den beste etter-konverterte 3D-filmen så langt. James Cameron er ikke en fyr som gjør ting halvhjertet: med hjelp av 300 teknikere og 18 millioner dollar har han brukt lengre tid på å forvandle «Titanic» til 3D enn han brukte på innspillingen av filmen. Så de tekniske skavankene som vanligvis hemmer etterkonverteringen er så godt som fraværende.
Man kunne ha fryktet at 3D blir veldig slitsomt i en film på godt over tre timer, men ingen fare. Effektene fungerer helt fint, og er aldri så dominerende at de blir distraherende. Jeg vil allikevel ikke påstå at den ekstra dimensjonen tilfører «Titanic» så overvettes mye, eller er et poeng i seg selv. Heldigvis er filmen fortsatt gripende nok til å gjøre seg fortjent til et gjensyn. Dette er et intimt spetakkel som må ses på størst mulig lerret, og et godt eksempel på at enkelte filmer utelukkende kommer til sin rett i en skikkelig kinosal. P.S.: Cameron har ikke lagt til noen ekstra scener for denne nyrestaurerte relanseringen av «Titanic» (gudene skal vite at filmen er lang nok som den er!), men han har faktisk forandret en liten detalj. Etter at astrofysikeren Neil DeGrasse Tyson kommenterte at stjernehimmelen som kan skimtes i en scene var feil, har perfeksjonisten Cameron fikset opp denne tabben i 3D-utgaven. Personlig håper jeg at han fikser opp tabben med Celine Dion til 200-årsjubileet!