4
DRAMA
«Søstre»
Regi: Hirokazu Koreeda
Japan, 2015
Dette er en koselig, liten historie om fire søstre, basert på manga-tegneserien av Akimi Yoshida. I «Nobody Knows» (2004) utforsket Koreeda den sanne historien om fire barn som prøvde å klare seg mutters alene i en liten leilighet etter at moren forlot dem, og ting endte ikke særlig bra. «Søstre» har omtrent samme utgangspunkt, men med et helt annet utfall. For fjorten år siden ble Koda-søstrene forlatt av sin lettere nevrotiske mamma, og måtte klare seg på egen hånd etter at faren stakk av med en annen kvinne. Alle tre har imidlertid klart seg helt fint, og i voksen alder bor de fortsatt sammen i det romslige barndomshjemmet i den fredelige kystbyen Kamakura. Som den eldste i søskenflokken har 29-årige Sachi (Haruka Ayase) glidd naturlig inn i den mer ansvarsfulle morsrollen, og holder styr på de to søstrene mens hun jobber med kreftpasienter på et lokalt sykehus. Den mellomste søsteren Yoshi (Masami Nagasawa) jobber i bank og drikker mye øl, mens den nittenårige lillesøsteren Chika (Kaho) er en bekymringsløs, eksentrisk tøysejente som jobber i en skobutikk. De kjegler litt over småting, men fraværet av foreldrene har gjort båndet mellom søstrene desto sterkere. Etter femten års radiostillhet dør deres far, og i begravelsen blir søstrene kjent med fjortenåringen Suzu (Suzu Hirose).
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Resultatet av den avdøde farens utroskap, og halvsøsteren de aldri har møtt. En trist, underdanig jente som nå står igjen uten foreldre, og som må bo hos sin selvopptatte stemor. Sachi aner at Suzu sliter, og inviterer henne impulsivt til å flytte inn i søstrenes bokollektiv. Suzu blomstrer opp sammen med søstrene, og viser seg å være en godhjertet gladjente som umiddelbart får nye venner på skolen – og hun gjør det skarpt som fotballspiller. I mellomtida er Sachi i ferd med å gjenta sin fars feilskjær, og har innledet et forhold til en gift kollega på sykehuset. Hun bærer på mye fortrengt sinne mot moren som forlot dem, og ser ikke fram til at mamma plutselig kommer på besøk. Allikevel ikke et tema for stor dramatikk, mesteparten av spilletida går med til velobserverte hverdagsscener preget av varsom livserfaring. Søstrene lager plommevin, spiser middag sammen og pusler med sitt. De kan ikke bo under samme tak for evig, men for nå har de det helt fint sammen. I likhet med Koreedas tidligere filmer, tusler «Søstre» saktmodig av gårde uten noen store følelsesmessig svingninger. Bare et jevnt og behagelig bølgeskvulp bestående av scener der folk behandler hverandre med kjærlighet og omtanke. Fra tid til annen får vi noen rørende episoder, som øyeblikket Suzu betror seg til en venn at hun føler at sitt bare nærvær forårsaker smerte, siden hun er produktet av et forhold som splittet opp en familie.
MER AV KOREEDA: Umulig valg
Søstrene er mer preget av fortida enn de vil innrømme for seg selv, og solskinnsjenta Suzus nærvær gir dem en sjanse til å gi slipp på vonde følelser over foreldrenes svik. Det føles forfriskende å se en film der alle handler ut ifra de beste intensjoner, og bare vil hverandre godt. Filmen passerer dessuten Bechdel-testen med glans, og selv om alle søstrene har sine kjærester er mennene aldri fokuset deres. Det er ingen tilløp til kunstige konflikter, store konfrontasjoner eller dramatikk her. I den grad noen blir såret, så er det på grunn av menneskelige svakheter og ikke slemme intensjoner. Til tider minner dette litt om en livs levende utgave av Studio Ghibli-tegnefilmen «Møte på Valmueåsen». Jeg vil ikke påstå at «Søstre» er direkte dynamisk, og man føler hvert minutt av den lange spilletiden – men etter de opprivende hendelsene i Paris føles en film som dette som balsam for sjelen. Vi blir stadig påminnet om at religiøs fanatisme i alle sine mutasjoner har en lei tendens til å fungere som stinkende gjødsel for meningsløst hat. I mørke stunder kan vi saktens også trenge en påminnelse om at folk flest tross alt er anstendige, velmenende skapninger drevet av gode intensjoner. Så beskjeden eller ikke, «Søstre» er sannelig en film noen hver av oss kan ha godt av å se akkurat nå.