Film

Hjerte og smerte

Klokt om sterke følelser, vanskelige livsvalg, utroskap og altoppslukende begjær og kjærlighet.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Den allvarsamma leken»

Regi: Pernilla August

Sverige, 2016

Skuespilleren Pernilla August har de siste årene markert seg i stadig sterkere grad som regissør. Nå er hun klar med nok en tolkning av Hjalmar Söderbergs klassiske kjærlighetsroman «Den allvarsamma leken», som sist ble filmatisert av Anja Brejen tilbake i 1977. Man kan sannelig spørre seg hvorfor man har valgt å gjenfortelle dette melankolske dramaet nok en gang, men August forteller den i alle fall med noen nye grånyanser. Hun er dessuten utstyrt med et velskrevet manus av den danske filmskaperen Lone Scherfig («Italiensk for begynnere»). Hun har forsterket de kvinnelige figurene, og balansert historien mer i deres favør – mens mennene har blitt noen grader mer smålige og usympatiske. Rundt århundreskiftet i Stockholm blir den unge korrekturleseren Arvid Stjärnblom (Sverrir Gudnason) kjent med kunstnerdatteren Lydia Stille (Karin Franz Körlof), og forelskelsen er like intens som umiddelbar. Som en fattig bondesønn er imidlertid ikke Arvid klart til å gifte seg, og som en ung kvinne uten familie er ikke Lydia utrustet til å klare seg på egen hånd.

Så Lydia gifter seg med den velstående nordmannen Roslin (Sven Nordin), og blir fanget i et kjærlighetsløs ekteskap som produserer datteren Marianne. Mens Arvid ender opp i et fornuftsekteskap med den godhjertede rikmannsdatteren Dagmar (Liv Mjölnes), og blir etter hvert en etablert operakritiker for avisen Nationalbladet. De har alle forutsetninger til å bli lykkelige, men Arvids kontante dragning mot Lydia blir en forførende forbannelse som følger dem hele livet. De møtes i smug, elsker, krangler, bryter opp og møtes igjen. Mens årene går er de fanget i en lidenskapelig runddans der lengsel blir til en evig uro. Utroskap leder til svik, sjalusi, knuste hjerter og personlige tragedier. Som Lydia sier til Arvid under en av deres korte, lykkelige øyeblikk: ting ender alltid opp med å bli melankolsk mellom dem. Og deres altoppslukende begjær viser seg å fungerer best på avstand. Forholdsvis ukjente Karin Franz Körlof er litt av et funn i hovedrollen som den uutgrunnelig, omsvermede skjønnheten Lydia, og hun kommer opp med noen interessante nyanser i Lydia som neppe kommer fra romanen. Jeg vil ikke gå så langt som å påstå at dette er en feministisk tolkning av «Den allvarsamma leken», men filmen bærer preg av å være skrevet og regissert av moderne kvinner med mye livserfaring.

Pernilla August har kanskje ikke like stor forståelse for den mannlige hovedpersonen, som forblir en mer passiv og anonym skikkelse. I tråd med romanen lar Arvid seg rive med av strømmen; og lar omstendighetene avgjøre de valgene han ikke er mann nok til å ta selv. De to hovedrolleinnehaverne fanger opp den gnagende lengselen og lidenskapen veldig bra; med intense stjålne blikk, tung pust og rastløse uro. Augusts formelle registil holder oss allikevel på en armlengdes avstand, og hun tar i bruk noen grep som lugger litt. Bildeformatet er et kvadratisk 4:3-format, som dytter hovedpersonene tettere sammen og holder resten av verden utenfor – men allikevel blir en smule klaustrofobisk i løpet av to timer. Det samme gjør Augusts insisterende misbruk av det samme monotone pianotemaet gjennom hele spilletiden.

Mens Hjalmar Söderbergs roman regnes som en av de store Stockholmsskildringene får vi aldri noen sterk fornemmelse av hverdagen i den svenske hovedstaden her, muligens fordi mesteparten (av budsjetthensyn) ble spilt inn i Budapest. Rundt 4.5 millioner av budsjettet kom for øvrig fra Norsk filminstitutt og Nordisk film og TV-fond, noe jeg antar betyr at «Den allvarsamma leken» er litt norsk. Etter drøyt hundre år har «den allvarsamma leken» fortsatt mye klokt å si om sterke følelser, vanskelige livsvalg, utroskap, altoppslukende begjær og kjærlighet – så jeg antar at vi mennesker ikke utvikler oss så hurtig som vi liker å tro. Temaet er tidløst, men i den grad denne tredje filmversjonen er verdt å se, er det først og fremst på grunn av skuespillerne.