3
GRØSSER
«Hjemsøkt»
Regi: Carl Christian Raabe
Norge, 2017
Der har du det mest klassiske utgangspunktet i skrekkhistorien: en vakker kvinne alene i et mørkt spøkelseshus. Den norske lavbudsjettgrøsseren «Hjemsøkt» har oppdatert kandelaberen med det blafrende lyset fra en mobiltelefon og de klassiske gjenferdene med psykologiske spøkelser – men sånn ellers klarer ikke regidebutant Carl Christian Raabe å dra dette konseptet i noen særlig spennende, friske eller nyskapende retninger. I likhet med så mange av de norske sjangerfilmene produsert utenfor det tradisjonelle statssystemet er «Hjemsøkt» er stødig teknisk håndverk, men manuset kunne ha trengt et par runder med omskrivninger før innspillingen startet. Dette er i alle fall en skikkelig bra showcase for skuespillertalentene til Synnøve Macody Lund, som gjør en solid innsats i sin første hovedrolle på film etter å ha markert seg i blant annet «Hodejegerne» og krimserien «Frikjent». Macody Lund er i fokus hele veien, og må gå gjennom et mye bredere spekter av følelser enn hun tidligere har fått sjansen til å spille på. Hun er Cathrine: etter alt å dømme en vellykket karrierekvinne, med fancy leilighet på beste Frogner og en dansk kjekkaskjæreste (Ken Vedsegaard) som åpenbart forguder henne. Det er fortsatt en påfallende distanse mellom dem, og Cathrine ser ut til å være hjemsøkt lenge før spøkelsene fra fortiden dukker opp. Under en finere middag like før jul får hun beskjed om at faren er død, og drar opp til det avsidesliggende familiegodset hun har arvet.
Cathrine har ikke vært her siden barndommen, og husker ikke så mye mer enn at hun engang feiret jul i huset. Et gammelt, inntørket juletre står fortsatt i stuen, og hele bygningen er dynket i dårlig stemning. Målet er å selge huset umiddelbart, men den eneste eiendomsmegleren i området (spilt av Robert Skjærstad) virker ikke særlig interessert i å komme på befaring. Allerede første natten alene i barndomshjemmet hører Cathrine tilstrekkelig mye tramping, bankelyder og dører som smeller til at de fleste av oss ville ha stukket av og sjekket inn på nærmeste hotell. Isteden blir hun værende i huset, roter rundt i gamle papirer og oppdager spor etter en gammel familietragedie. Uhyggelighetene ser ut til å stamme fra Cathrines tante, som forsvant sporløst som barn like før jul tidlig på 1950-tallet. Cathrine er dypt urolig over noe som lager ulyder i den låste kjelleren, og er livredd kunstverkene den avdøde moren hennes lagret der. Samtidig blir hun kjent med en liten jentunge (Ebba Steenstrup) som henger utenfor huset, og bærer preg av mishandling. Cathrine blir stadig mer opptatt av denne «vesla», muligens fordi hun selv er gravid – og allerede har avtalt tid hos abortklinikken for å fjerne fosteret. Manuset er skrevet av forfatteren Maja Lunde, som ikke ser ut til å være tilstrekkelig bevandret i grøssersjangeren til å skjønne at publikum umiddelbart ligger flere skritt foran både henne og hovedpersonen.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Skal man lage en grøsser på kortfattede åtti minutter, som dessuten nesten ute- lukkende utspiller seg i området rundt et isolert hus, da bør man mestre dette med økonomisk historiefortelling – og helst ha noen snedige ess i ermet som virkelig vil overraske publikum. Det verken har eller gjør «Hjemsøkt», som virkelig kunne trenge et skarpere manus. Av alle potensielle retninger man kunne ha dratt historien velger ikke akkurat Maja Lunde den snedigste løsningen, og mot slutten etterlattes et par løse tråder som forsterker følelsen av at dette er en film laget i forteste laget på sparebluss. Denne urnorske mangelen på ambisjoner forminsker helhetsinntrykket, sammen med en dialektbasert logisk brist som ikke haler mysteriet i havn på en særlig tilfredsstillende måte. Til gjengjeld klarte det aggressive lyddesignet å få undertegnede til å skvette skikkelig et par ganger, med god hjelp av velbrukte «bø!»-triks og skrikende barn. En ting kan du alltid stole på i filmer som dette: barn er skumle. I den grad filmen holder interessen vår hele veien er det takket være Synnøve Macody Lund; som åpenbart er ute etter å bevise at hun er mer enn en fotogen, kjølig skjønnhet – og er på sitt beste utenfor komfortsonen sin, mens hun drar fram en kledelig galskap, fortvilelse og raseri som forhåpentligvis vil få større spillerom i framtidige roller. Takket være hennes innsats fungerer dette betydelig bedre som et psykologisk drama enn som en skrekkfilm.