Film

«Hjelperytteren»: Klatretrøya glipper på oppløpet

Den velspilte norske dopingsatiren «Hjelperytteren» kommer bra ut fra start, men filmen faller fra hverandre på oppløpet.

Dagsavisen anmelder

3

KOMEDIE

«Hjelperytteren»

Regi: Jannicke Systad Jacobsen

Norge, 2019

Det kunne knapt vært et bedre tidspunkt for en norsk filmkomedie om doping i idretten enn akkurat nå, etter flere profilerte dopingsaker, utestengelser, fortvilende pressekonferanser og tilgivende sponsorer. Jannicke Systad Jacobsens nye film «Hjelperytteren» handler om et internasjonalt sykkelikon og en sportssjef som innhentes av sin egen fortid. Ryktene om hennes åpenbare pasientstatus hos en internasjonal dopinglege mens hun var aktiv, lar seg ikke lenger stagge. Kimberly «Kim» Karlsen velger derfor å ta en «for laget», og entrer en brutal pressekonferanse sammen med norsk idretts byråkrat-topper som er «utrolig skuffet» over henne. Mens Kim selv feller tårer for åpen skjerm, og Dagsrevyen og andre medier har festdag med «den største dopingskandalen i norsk idrettshistorie», står mann, barn, støtteapparat og øvrig familie hjemme og venter på henne med champagne. Kim behøver ikke lyve mer, men noen angrende synder er hun ikke. Tross alt, hun har jo ikke gjort noe annet enn det alle andre i norsk toppidrett gjør.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Pressekonferanse. Foto: Norsk Filmdistribusjon

Les også: «Askeladden – I Soria Moria slott»: Et eventyr for vår tid

Dagen derpå kommer ikke tusen kilo lettere, men med hatmeldinger fra det norske folk, sosial og sportslig utestengelse og sponsorflukt. Manageren (spilt av Nader Khademi) håper at det snart kommer en enda større dopingskandale, som at skijentene driter seg ut, men det er jo «ikke lov å si». Slik går Jacobsens satire tett inn på norsk idrettsvirkelighet samtidig som hennes egentlige tilnærming er nettopp det personlige bakteppet i forlengelsen av en slik skandale. Hvordan går Kim Karlsen videre fra full blottstillelse? Hvordan kommer familien seg videre, de som også har visst? Og hvordan skal et helt miljø og en nasjon sportshoder tråkke videre etter dette? Som den tidligere og heller ikke akkurat uskyldige lagvenninnen Grete Stein (Agnes Kittelsen) sier, Kim er «radioaktiv».

Les også: «Once Upon A Time... In Hollywood»: Den bittersøte slutten

Det er i det hele tatt mye som rører seg i denne komedien, også på det indre planet, og Jacobsens eget manus strekker seg etter hvert ut som hovedfeltet i en Tour-etappe. Det gjør det vanskelig å få hodet rundt «Hjelperytteren», som synes å være resultat av en hjernestorm av ideer der ingen har tatt seg bryet med å luke ut og prioritere. Det gjør at enkeltsituasjoner er morsomme og rammende, men som helhet går Jacobsen seg vill i fortellergrep og løse skisser.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Silje Salomonsen. Foto: Norsk Filmdistribusjon

Les også: Dokumentarfilmen «Tønes» – et finstemt hverdagsportrett

«Hjelperytteren» er Jannice Systad Jacobsens første spillefilm siden hun i 2011 med hell filmatiserte Olaug Nilssens «Få meg på, for faen». I mellomtiden kom et forsøk med å filmatisere prosjektet «Pontus Halmstrøms etterlatenskaper», tross støtte fra Norsk filminstitutt, ikke i havn finansieringsmessig. Silje Salomonsen var imidlertid påtenkt hovedrollen i den filmen, og samarbeidet har fortsatt inn i «Hjelperytteren». Det er en for norsk films del etterlengtet hovedrolle utenfor Arild Østin Ommundsens fascinerende univers, der Salomonsen har vært en bærende premissleverandør som skuespiller for blant annet «Eventyrland» og «Now It’s Dark». I «Hjelperytteren» balanserer hun fint hovedfiguren Kims personlige fall med en godt regissert kynisme og reaksjonsregister når det gjelder oppgjøret med sin egen fortid som EPO-dopet sykkelrytter. Men heller ikke hun og dyktige medspillere som Espen Klouman Høiner (som ektemannen) og Kjersti Tveterås (som assistenten) gis mulighet til å trenge inn i en historie som etter hvert rakner i sømmene.

Les også: Sent, men godt: Amandas ærespris til Petter Vennerød

Skal «Hjelperytteren» være underfundig komikk, en absurd virkelighetslek eller et dopdrama med hallusinerende bieffekter? En litt oppstyltet kronologi gjør at ikke ideene forløses, og de satiriske karikaturene føles påklistret i møte med tematikkens mørkere drag og filmens parallelle forsøk på å bore ned i den psykologiske strømvirvelen som en dopingavsløring på høyeste nivå fører med seg. Det virker som om filmskaperne ikke helt våger å tro på styrken i fortellingen alene, og derfor blir de absurde innfallene i manus, blant annet en svovelpreken og de delene som gir uttrykket «elefanten i rommet» en ny betydning, malplassert og misvisende. Resultatet er at filmen virker ufrivillig kunstig, som om den skulle være en tidlig pilot til en lengre TV-serie som ikke tar seg bryet med å nøste inn de løse trådene.