Film

Historien om Amerika

En essensiell historieleksjon, og et førsteklasses portrett ikke bare av forfatteren James Baldwin, men av hele USA.

Dagsavisen anmelder

5

DOKUMENTAR

«I Am Not Your Negro»

Regi: Raoul Peck

USA, 2016

«I Am Not Your Negro» ble tidligere i år Oscar-nominert som beste dokumentar (og fikk akkurat «hederlig omtale» av juryen under Oslo Pix-festivalen), men er mer et visuelt essay om raserelasjoner i USA. Fortalt av forfatteren, foreleseren, poeten og samfunnsrefseren James Baldwin, som døde for tretti år siden. Historien er basert på et ikke fullført bokmanus med tittelen «Remember This House», som Baldwin skrev på slutten av syttitallet. Utgangspunktet var tre av Baldwins venner, som alle ble myrdet før de fylte førti: borgerrettsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King Jr. Ofre for det systematiske rasehatet i sekstitallets USA, og for den amerikanske folkesjelen. Den haitiske filmskaperen og politiske aktivisten Raoul Peck (som forresten var haitisk kulturminister på nittitallet) har jobbet med «I Am Not a Negro» i nærmere ti år, for å forsikre at hver minste detalj ble benyttet til maksimal effekt. Fremfor å fylle filmen med snakkende hoder, tradisjonell dramaturgi og historiske fakta har han laget en collage av inntrykk. Arkivopptak, TV-sendinger, fotografier, nyhetssendinger og klipp fra gamle filmer, som sammen forsterker bildet av USA som en nasjon i konstant kamp med seg selv; drevet av selvforakt, raseri og selvbedrag. En slange fast bestemt på å spise opp halen sin.

I fokus for alt sammen står James Baldwin; den intellektuelle, sylskarpe, jazz-coole, bifile poeten som representerte alt «white power»-bevegelsen hatet mest. At han ikke selv ble myrdet skyldtes trolig mest at Baldwin tilbrakte så mye av sin tid i Europa. Vi møter ham i TV-intervjuer, debatter og forelesninger, ofte med triste øyne og en åpenbar resignasjon over å være nødt til å konstant snakke om de samme tingene uten at noe forandrer seg. Den samme melankolien preger Baldwins fortellerstemme, som er fremført med overbevisning av selveste Samuel L Jackson. James Baldwins poenger er forbausende tidløse, og kunne like gjerne ha dreid seg om dagens USA. Veien fra Selma til Ferguson er forbausende kort, og ofrenes hudfarge fortsatt den samme. Mens amerikanske filmer om borgerrettsbevegelsen, kampen mot rasesegregering, slaveriet og rasisme vanligvis fokuserer på triumfer, solidaritet og fremskritt (fortrinnsvis takket være godhjertede, hvite samfunnsstøtter) er «I Am Not a Negro» langt mer nøktern. Filmen inneholder flere opprørende dokumentaropptak av rasisme i aksjon; av den typen amerikanere helst ikke vil vedkjenne seg. Vi ser rystende klipp av kristne finfruer som med fanatisk overbevisning hevder at Gud kan tilgi mordere, men aldri raseblanding. Oppspilte horder av hvite tenåringer som spytter på svarte barn, bare fordi de våger å gå på skolen deres. Glisende politifolk som banker opp afroamerikanske bestemødre. Et inferno av ufattelig hat, og frådende fordommer langt over grensen til massepsykose. Dette var hverdagen i James Baldwins Amerika, som fikk ham til å flykte landet med førti dollar i lomma. Han endte opp som bohemsk forfatter i Paris, der han endelig kunne skrive i fred uten å frykte at han når som helst kunne bli drept av politiet.

Han var en tidligere barnepredikant som ble en religionskritiker, som så at kristendommen ble brukt som et ladd våpen rettet mot afroamerikanere. Guds ord benyttet til å legitimere systemisk undertrykkelse, hat og fordommer, mens svarte predikanter fortsatt solgte hykleriet til flokkene sine. Uansett hvor kjedsommelig å konstant bli påminnet om Donald Trump, er det umulig å ikke kjenne igjen det samme hatet i ansiktene på hans verste tilhengere. En frustrert underklasse oppildnet av finansmogulens fordomsfulle retorikk og fortsatt blindet av hatet over at det elskede fedrelandet deres i åtte år var styrt av en muslimsk kenyaner. «I Am Not A Negro» ble fullført før Trump vant presidentvalget, men vi ser fortsatt et raskt glimt av ham – og Baldwin var smertelig godt kjent med samfunnsstrømningene som skapte hans like. Det er forbausende at James Baldwin aldri tydde til hatefull retorikk som sine brødre i The Black Panthers, eller sluttet seg til den kristne baptistpasifismen doktor King prediket. Baldwin foretrakk rollen som distansert observatør, en solist i et gresk kor som sang en trist klagesang om USAs fremtid. Som han selv sier mot slutten av filmen: «The history of the Negro in America is the story of America. And it’s not a pretty story».