5
KOMEDIE
«Wild Tales»
Manus & regi: Damian Szifron
Argentina/Spania – 2014
Prisvinneren «Wild Tales» er en galgenhumoristisk antologifilm (produsert av Pedro Almodovar!), med seks avsnitt som ikke har noen stor sammenheng med hverandre annet enn at de alle dreier seg om folk som mister kontrollen og tar sin søte hevn. Ofte med utilsiktede, voldsomme og festlige konsekvenser.
Skal vi trekke forbindelsene litt lengre er det muligens en rød tråd her om frustrasjonene med å bo i en storby og alle skjevhetene i samfunnet, mens tre av episodene involverer biler. Et tema som dessuten går igjen flere ganger er at arrogante, maktkåte statsbyråkrater kan drive folk til det glade vanvidd. Noe som de fleste av oss saktens kan kjenne oss igjen i, helt uavhengig av nasjonalitet. Ujevnheter er vanligvis obligatoriske i denne typen portemonefilmer, men «Wild Tales» holder en jevnt høy kvalitet, og hvert eneste avsnitt er et lite gullkorn. Til stor del fordi de alle er skrevet og regissert av samme mann: TV-veteranen Damien Szifron. Et betydelig talent som etter dette er blitt headhuntet til Hollywood, og nå jobber med sin amerikanske debut. Selvfølgelig gjør han det.
Alt starter med en gruppe flypassasjerer som gradvis finner ut at de alle har en forunderlig forbindelse til en mann ved navn Gabriel Pasternak. Etterpå oppdager servitrisen Moza (Julietta Zylberberg) at restaurantens eneste gjest er en ufordragelig statsbyråkrat, som for mange år siden tvangsauksjonerte bort familiehjemmet hennes og drev faren hennes til selvmord. Rottegift er involvert. Så drar den jappete bygutten Diego (Leonardo Sbaraglia) ut på biltur i sin skinnende Audi, og får dagen ødelagt av en bonde som kjører midt i veien. Grove fornærmelser utveksles før Diego punkterer bakdekket sitt og står lagelig til hugg for et ekstremt tilfelle av «road rage». Noe som involverer bæsj, drapsforsøk og eksplosjoner. Det blir flere store smell når bilen til den irritable eksplosiveksperten Fisher (Ricardo Darin) blir tauet bort på gata i Buenos Aires. Bare begynnelsen på en skikkelig dårlig dag, og filmens store høydepunkt for alle oss som bærer på nag til statsbyråkrater. Etterpå kjører en veik pappagutt på en gravid kvinne etter en fuktig bytur, og forårsaker en tragisk dødsulykke. Den rike faren hans (Oscar Martinez) prøver å dekke over forbrytelsen, med hjelp av familiens griske advokat og gartneren José. Til slutt oppdager bruden Romina (Erica Rivas) allerede under bryllupsfesten at hennes nye ektemann Ariel (Diego Gentile) har vært utro, og tar ikke bedraget særlig bra i det hele tatt. Gråting, grov vold og jødisk dans er involvert.
Det er lett å se hvorfor «Wild Tales» ble en enorm publikumssuksess i hjemlandet, og fikk stormende applaus under Cannes-premieren. Den ble dessuten Oscar-nominert som beste utenlandske film i år, men tapte dog til polske «Ida» – muligens fordi den mangler et sterkt nasjonalt særpreg, og ikke har noe med jødeutryddelsen å gjøre. «Wild Tales» er såpass allmenngyldig at den kunne ha vært laget hvor som helst på kloden, og Damian Szifron er et regitalent av internasjonal klasse. Han er dessuten en førsteklasses historieforteller, som presser mye svart humor ut av disse ekstreme situasjonene uten å presse dem for langt. Kun en av historiene (den om rikmannssønnens dødsulykke) mangler et sterkt sluttpoeng, og fiser litt ut – men svakhetene kompenseres med den desto sterkere finalen, som kommer til å gå inn i filmhistorien som en av de mest minneverdige bryllupsfeiringene noensinne. Et stort ensemble med førsteklasses skuespillere bidrar også veldig, med alltid severdige Ricardo Darin i spissen. Med sin blanding av oppfinnsomme voldsomheter, lystig nihilisme og nattsvart humor er det lett å sammenligne dette med tidlig Tarantino; kanskje en argentinsk kombinasjon av «Pulp Fiction» og «Four Rooms». Naturligvis ikke like oppsiktsvekkende og ikonisk som førstnevnte, men uendelig mer severdig enn sistnevnte – og en ren fornøyelse fra begynnelse til slutt!