Film

«Hereditary»: Demoner i dukkehjemmet

«Hereditary» en nådeløs, opprørende filmopplevelse som vil sjokkere alle som forventer en tradisjonell, trygg grøsser.

Dagsavisen anmelder

6

HORROR

«Hereditary»

Regi:

USA, 2018

Skrekkfilmer er i sin essens betryggende; de gir oss noe konkret å være redde for hinsides den abstrakte angsten for vår egen dødelighet, og bekrefter våre forhåpninger om et liv etter døden. Vi ser dem ikke for å bli oppriktig skremt, men for å overvinne frykten. «Hereditary» er på ingen måte betryggende, og vil overvinne de fleste. En psykisk terrorhandling forkledd som et mørkt familiedrama, som går totalt av skinnene mens den skjener rett inn i et våkent mareritt. Jeg har registrert at filmen har blitt beskrevet som denne generasjonens «Exorsisten» i markedsføringen, noe som er en smule misvisende. «Hereditary» er i besittelse av den samme blytunge skrekkstemningen som William Friedkins klassiske mesterverk, men er et helt annet beist. En genuint uhyggelig filmopplevelse som heller fortjener å bli sammenliknet med «The Babadook» og «Don’t Look Now».

Teknisk sett er «Hereditary» direkte mesterlig; iscenesatt med en formell kontroll som virkelig er oppsiktsvekkende fra en langfilmdebutant. Manusforfatter/regissør Ari Aster har allikevel laget en film som føles faretruende ute av kontroll, og han gjør sitt ytterste for å kveste oss i sjelen. Jeg har viet betydelige deler av mitt voksne liv til å skrive om skrekkfilmer, men må ærlig innrømme at «Hereditary» rystet meg. «Hereditary» går mye dypere. Maner frem den typen eksistensiell angst vi går på kino for å rømme fra, og slingrer seg inn i underbevisstheten som en bendelorm i hjernen.

Les også: Disse skrekkperlene bør du ikke gå glipp av (for deg med abonnement)

Stemningen er ekstremt ladet fra første sekund. Kameraet beveger seg sakte fra et vindu med utsikt til en trehytte. Videre over et arbeidsværelse fylt av små dukkehus, og videre inn i rommene til et av disse dioramaene. Et soverom, der tenåringen Peter Graham (Alex Wolff) blir vekket av sin far Steve (Gabriel Byrne). Den trettenårige datteren Charlie (Milly Shapiro) sover i sin egen trehytte. Hun er ikke som andre jenter på sin alder: fanget langt inne i seg selv, i utakt og tilsynelatende psykisk forstyrret. Den typen barn som klipper hodet av døde fugler, og lager groteske dukker av dem. Utenfor sitter mamma Annie Graham (Tony Collette) i bilen, og venter rastløs. De er på vei til begravelsen av Annies mor, som endelig er død etter lang tid med demens. Ifølge Annies tale i kirken var moren hennes en «en veldig hemmelighetsfull og privat kvinne, med private ritualer, private venner og private redsler». Det er åpenbart at forholdet mellom mor og datter var et minefelt fullt av uavklarte konflikter, og en drivhus for Annies egne neuroser. Hun er en kunstner kjent for sine små dioramaer, som forestiller scener fra hennes eget liv. Nå jobber hun med en kunstutstilling bestående av dukkehus som gjenskaper morens siste tid i neurotisk detalj. Urovekkende scener, som prøver å bearbeide uartikulerte traumer. Mental sykdom ligger etter alt å dømme til hennes familie, som ser ut til å være infisert av en destruktiv, giftig, ondsinnet kraft. Annie begynner å føle morens nærvær i huset. Ser snodige ord skriblet på tapetet, oppdager tegn og varsler. Føler noe som beveger seg i periferien. Tragediene tårner seg opp, og tærer på Graham-familiens psykiske helse. Tilstanden er kritisk lenge før Annie bestemmer seg for å kontakte avdøde slektninger med hjelp av spiritisme.

Uten å avsløre så mye mer: «Hereditary» fungerer så bra som en ting at det føles desto mer desorienterende at filmen viser seg å være noe helt annet. Hvis du tror at du aner hvor historien er på vei knuser Ari Aster de illusjonene etter den første halvtimen, med en sekvens som har kraft nok til å skape sjokkskader. Senere er vi vitne til enda verre ting. Toni Collette gjør en kraftprestasjon som spenner over et bredt spekter av veldig vonde følelser, med en intensitet som kunne ha sklidd over i ren camp hvis denne rollen var spilt av en mindre sensitiv skuespiller. Hennes filmsønn Alex Wolff går igjennom et tilsvarende hardkjør, og begge vrenger ut følelser som får oss til å frykte for deres velbefinnende.

Dette gir først inntrykk av å være et psykologisk drama fortalt fra den subjektive synsvinkelen til en familie fanget i en kollektiv psykose, som utforsker dyr sorg, posttraumatisk sjokk, arvesynd og skamfølelse. Men vi får samtidig sporadiske hint om at filmen er på vei inn i en mer overnaturlig retning. Vi får glimt av uforklarlige ting. Dypt urovekkende ting. Et avrevet hode halvt oppspist av maur. En skjendet grav. Et skremmende utbrudd under en anspent familiemiddag. En seanse som inviterer ubudne gjester. En «klikke med tungen»-lyd fra baksetet i en tom bil. «Hereditary» blir såpass kryptisk at mange trolig vil ta en tur på interwebben for å finne forklaringer på hva som egentlig skjer i filmen. Logiske svar er tilgjengelige, med fortsatt åpne for tolkning. Dette blir trolig en ganske annerledes film når man ser den for andre gang, men for å være ærlig har jeg ikke noe brennende ønske om å oppleve «Hereditary» igjen med det første.

Noen vil sikkert bli frustrerte over at filmen trenger en bruksanvisning, men Ari Aster gir oss tilstrekkelig med hint til at vi får en vag forståelse av hva som skjer mot slutten. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om den interne logikken er hundre prosent konsekvent, men «Hereditary» har en kraft som går hinsides tradisjonell historiefortelling. Jeg håper virkelig ikke du har planer om å sove på en god stund.

Les også: Joachim Trier til topps etter Amanda-opprør