Alt er tilsynelatende idyll på årets Cannes-plakat, et stillbilde fra 1965-filmen «Pierrot le fou» av Jean-Luc Godard med Anna Karina og Jean-Paul Belmondo. FOTO: AFP/FESTIVAL DE CANNES

Her står kampen om kinokulturens framtid

KOMMENTAR: Forholdet mellom filmfestivalen i Cannes og strømmegiganten Netflix er på frysepunktet.

Torsdag offentliggjør filmfestivalen i Cannes programmet for årets festival. Sannsynligvis blir det uten Paul Greengrass’ film om 22. juli, «Norway», basert på Åsne Seierstads bok «En av oss». Årsaken vil i så fall være at filmen er blitt en brikke i slaget om filmkunstens framtid, og det står akkurat nå i Cannes, mellom verdens største og viktigste filmfestival og strømmetjenesten Netflix.

Les også: Netflix-boikott kan ramme ny Utøya-film

Lenge så det ut til at Cannes hadde døra på gløtt for Netflix, men de siste ukene har situasjonen tilspisset seg. Forut for dagens programlansering som følges nøye av hele filmverdenen, har Netflix proklamert at de «trekker» aktuelle filmer fra lansering i Cannes, verdens uten sammenligning viktigste utskytningsrampe for film. Det gjelder Paul Greengrass-filmen om 22. juli-terroristen, med Anders Danielsen Lie i rollen som gjerningsmannen. Det gjelder Jeremy Saulniers thriller «Hold The Dark» med Alexander Skarsgård, og det gjelder ikke minst smertebarnet i dette tilfellet, den restaurerte versjonen av Orson Welles ufullendte «The Other Side Of The Wind» og en tilhørende ny dokumentarfilm om Welles, filmlegende som tross alt er en del av festivalens genetiske arv.

Les også: Nå gjenskaper han 22. juli i Oslo

Spol tilbake ett år. Morgenvisningene i den 2.300 seter store gallakinoen Grand Théâtre Lumière i Cannes fylles til randen. Er filmen god, er jubelen overstadig idet rulleteksten kommer. Er den mindre god, er festivalens beryktede buing så nådeløs at en films eventuelle framtid ender der og da. Men i 2017 ble det buet kraftig allerede i det et par av filmvisningene startet, da vignetten til Netflix flerret i rødt over det store lerretet. Når årets festival starter 8. mai vil det trolig være uten Netflix-produksjoner i programmet, uansett hvor profilerte filmskaperne bak produksjonene er. I fjor rammet buingen «Frances Ha»-regissør Noah Baumbachs siste film «The Meyerowitz Stories» med Adam Sandler og Dustin Hoffman, samt Bong Joon-hos «Okja» – to regissører som ellers mer enn velkomne i Cannes. Men ikke med Netflix i ryggen.

Les også intervju med Thierry Fremaux: Har trua på kinofilmen

Cannes-festivalen er kinokulturens siste internasjonale skanse, og den hegnes om som en hellig gral av franske cineaster, produsenter, kinosjefer og kritikere. At årets plakat er hentet fra en Jean-Luc Godard-film, vil utvilsomt glede dem. Klagene over å ha sluppet «fienden» inn i Cannes i fjor rammet festivalsjef Thierry Frémaux midt i den røde løperen, og han gjorde retrett gjennom å proklamere at film produsert av strømmeselskaper som Netflix fra 2018 ikke ville være velkomne i Cannes-konkurransen med mindre filmene ble garantert kinopremiere før lansering på strømmeselskapenes egne plattformer. I kulturlandet Frankrike er det en øvelse i diplomati.

Les også: Cannes – 70 år under stjernene

Franske bestemmelser krever et vindu på 36 måneder – tre år – mellom en films premiere på kino og strømming på nett, for å ivareta kinoens og kinofilmens suverenitet. Men kartet stemmer dårlig med terrenget når Netflix i løpet av kort tid er blitt en sentral produsent av kvalitetsfilm i tillegg til å være distributør på egen plattform. De vil naturligvis ikke gå med på å vente tre år med å strømme en film på egne sider fordi en verdenspremiere i Cannes krever at de skal lansere på kino først. Dermed synes situasjonen å være fastlåst, all den tid franske kulturpolitiske hensyn setter festivalen i sjakk, om ikke matt. Sterke krefter i filmbransjen har lagt press på Cannes-festivalen for å holde Netflix ute. Lykkes de, vil trolig andre festivaler følge Cannes’ eksempel. Og uten mulighet for en premiere på en av de store A-festivalene, og særlig Cannes, vil det være mindre attraktivt for profilerte filmskapere å la seg hyre av Netflix. Eller andre strømmetjenester som produserer spille- og dokumentarfilm for den saks skyld. Det er en hodepine for Netflix, men samtidig legger de i 2018 alene en sum tilsvarende 6,5 milliarder kroner på bordet årlig i produksjonsmidler, et svimlende beløp som gjør dem til en av de mektigste produsentene innen internasjonal filmbransje. Det gir dem definisjonsmakt over filmkunsten i årene som kommer, og den utvikling vil Cannes-festivalen utvilsomt vil følge med argusøyne.

Les også: Akkurat nå er Östlund størst

Netflix vil selvsagt forsvare retten til å bestemme over sine egne produksjoner, og til å legge sine egne lanseringsplaner. At de i forkant av dagens programslipp har truet med å ikke vise film i Cannes er ingen god nyhet for festivalen. For å kunne være i forkant og beholde posisjonen som den viktigste filmfestivalen, er den avhengig av å bokstavelig talt være på nett med Netflix. Og at Cannes skal forbli størst og best, er livsnødvendig for Frankrike som kulturnasjon. Programslippet vil vise om festivalen og Netflix har kommet til en løsning. I så fall lurer den franske staten i kulissene.