Det er en glede å slå fast at «Wonder Woman» fungerer over all forventning, både som et mytisk heltesagn, en antikrigsfilm, actionkomedie, matiné-eventyr, superhelt-opprinnelseshistorie og som et romantisk drama, mener Dagsavisens anmelder.

Her er en superhelt som innfrir

Årsaken til at «Wonder Woman» fungerer så bra er at filmen har sjarm, sjel, hjertevarme, sympatisk humor og en rørende oppriktighet.

 

5

ACTION

«Wonder Woman»

Regi: Patti Jenkins

USA/Ki./Hongkong, 2017

«Wonder Woman» er ikke den soleklart beste superheltfilmen i DC-universet fordi den har en kvinnelig hovedperson, eller er regissert av en kvinne. Det er bare en bonus. Undertegnede har verdsatt Zack Snyders pompøse superhelt-epos høyere enn de fleste filmanmeldere, og er fortsatt fullt villig til å forsvare hans tre timer lange «director’s cut» av «Batman v Superman: Dawn of Justice». Come at me, bru! Det er allikevel ikke til å komme bort fra at filmen har et mørkt hull der hjertet burde ha vært, og er så selvhøytidelig mollstemt at det til tider grenser mot ren selvparodi. Diana «Wonder Woman» Prince (Gal Gadot) lyste opp «Dawn of Justice» noen minutter med et karismatisk gjestespill, men det var lite som tydet på at hun ville bli dette filmuniversets store redning. Derfor en sann glede å kunne slå fast at «Wonder Woman» fungerer over all forventning; både som et mytisk heltesagn, en antikrigsfilm, actionkomedie, matiné-eventyr, superhelt-opprinnelseshistorie og et romantisk drama. Dagsavisen-desken vil sikkert bli ekstra glad hvis jeg passer på å nevne at Lisa Loven Kongsli dukker opp i en rask birolle som amasonen Menalippe, så heia Norge!

Vi starter i nåtidens Paris, der Diana Prince jobber som kurator for Louvre-museets antikvitetsavdeling. Hun mottar en dokumentmappe fra Wayne Enterprises, som inneholder en liten pakkesang fra Bruce Wayne. Et fotografi fra første verdenskrig, der Diana poserer sammen med en gruppe soldater. Hun ser ikke ut til å ha blitt en dag eldre på over hundre år. Så farer vi tilbake til Dianas barndom på Themyscira, en mytisk paradisøy skjult fra omverdenen av et Bermudatriangel-kraftfelt konstruert av selveste Zeus. Et matriarkat befolket av stolte amasonekrigere med ubestemmelige aksenter, som trener ustanselig i påvente av at den onde krigsguden Ares vil vende tilbake. Som datter av den overbeskyttende dronningen Hippolyta (danske Connie Nielsen) nektes prinsesse Diana å trene sammen med de andre amasonene – men jentungen får allikevel kampopplæring i smug av tanten Antiope (Robin Wright), og vokser opp til å bli øyas dyktigste kriger. Etter at puberteten er overstått bryter virkeligheten seg inn i idyllen. Den amerikanske kapteinen Steve Trevor (Chris Pine) krasjlander krigsflyet sitt i havet utenfor Themyscira, og han har en tysk krigsflåte i hælene. For et samfunn med amasoner som kjemper med pil, bue og sverd er skytevåpen og bomber et stort sjokk.

I verden utenfor er året 1918, og første verdenskrig har allerede tatt over 25 millioner liv. Trevor er en spion for de allierte, og i besittelse av en notatbok som kan redde utallige liv. Diana er overbevist om at en verdensomspennende krig med sånne masseødeleggelsesvåpen må være orkestrert av krigerguden Ares, for mennesker ville jo ikke drepe hverandre på denne måten uten hans onde innflytelse. Hun grabber med seg sannhetens lasso, skjoldet, sitt skuddsikre armbånd samt sverdet Godkiller, og forlanger at Trevor tar henne med til frontlinjen – der Diana akter å drepe Ares, og dermed stoppe krigen. Steve Trevor tar henne med til London, med alt det medfører av vittige kulturkollisjoner. Et mer umiddelbart mål er å stanse den tyske generalen Ludendorff (Danny Hudson), som er i ferd med å teste ut en ekstremt dødelig sennepsgass skapt av den vansirete kjemikeren Isabel «Doctor Poison» Maru (Elena Anaya). Dianas rørende naive idealisme kolliderer brutalt med krigens meningsløshet, mens hun oppdager sine guddommelige superkrefter, og lærer noen bittersøte livsleksjoner om menneskelige svakheter. Ja, det er selvfølgelig helt på trynet at det har tatt så lang tid før en kvinnelig superhelt har fått sjansen til å være hovedperson i sin egen film. Etter nærmere tjue filmer har Marvel-studioet ennå til gode å vise den samme respekten til sine kvinnelige helter, så på det feltet (om ikke så mange andre) må de ses seg grundig slått av DC. Man kan allikevel beskylde «Wonder Woman» for å rette blikket over mot hva konkurrentene i Marvel har gjort de siste årene. Hvis du kombinerer den første «Thor»-filmen med «Captain America: The First Avenger» ender du opp med omtrent den samme historien, men «Wonder Woman» har et friskt perspektiv og en feminin innfallsvinkel.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

DC har gjort et smart trekk i å hyre inn Patty Jenkins som regissør. Dette er hennes første film på fjorten år (etter Oscar-vinneren «Monster»), og Jenkins viser seg å ha et staut grep på alle aspektene av denne kostbare produksjonen. Hun iscenesetter actionscener med en klarhet som tangerer Zack Snyder, men er ikke redd for å senke tempoet og fokusere på de små detaljene som fester seg. Hun gir dessuten Gal Gadot og Chris Pine nok tid sammen til at kjemien mellom dem blir et følelsesmessig bånd. I motsetning til tidligere DC-filmer sløser ikke «Wonder Woman» bort verdifull tid på å introdusere unødige elementer som peker videre mot fremtidige filmer. Dette er en selvstendig, avsluttende historie, ikke en forretningsplan. I en film som gjør så mye riktig føles det litt skuffende at klimakset fortsatt reduseres til et dataanimert spetakkel, der skuespillerne henger i snører foran et grønnlerret mens ting eksploderer rundt dem. I «Wonder Woman» er i det minste denne tvekampen et oppgjør mellom to motstridende ideologier, som tvinger Diana Prince til å ta et viktig valg om hva slags superhelt hun ønsker å være. Hennes ambisjoner om å «overvinne krig med kjærlighet» kan virke fryktelig tøysete på papiret, men Gal Gadot selger replikkene med overbevisning og Patty Jenkins regisserer filmen med en oppriktighet som er en sjeldenhet i denne sjangeren. I november vender Diana Prince (og Lisa Loven Kongslis Menalippe) tilbake i Zack Snyders «Justice League», der hun bare er en del av et stort superhelt-ensemble. Etter suksessen med «Wonder Woman» vil hun garantert også gjenoppstå i en selvstendig oppfølger, forhåpentligvis med Patty Jenkins tilbake bak roret.