Kurt Russell og Samuel L. Jackson i et på alle vis iskaldt møte i Quentin Tarantinos "The Hateful Eight". FOTO: L. DRIVER PRODUCTIONS/NORSK FILMDISTRIBUSJON

Hatefullt inferno i hvitt

Quentin Tarantinos åttende spillefilm er kanskje ikke et av verdens underverk, men den vil uansett trollbinde sitt publikum.

 

6

DRAMA

«The Hateful Eight»

Regi: Quentin Tarantino

USA, 2015

Quentin Tarantino har knapt vært drøyere, aldri mindre politisk korrekt, og sjelden så fokusert og treffsikker som i sitt nye westernepos «The Hateful Eight». Den siste påstanden må nødvendigvis veies opp mot hans tre beste filmer fra glansperioden som innovativ trollmann i populærkulturens mest skitne og dampende lønnkamre, gjennom filmene «Pulp Fiction», «Reservoir Dogs» og «Kill Bill». Men «The Hateful Eight» er ikke bare nok en håndbakøvelse med historiske referanser – selv om det selvsagt er en stor del av moroa med filmen. Det er en fullbefaren film som gjennom udiskutable sjangergrep ikke bare dolker gårsdagens, men også nåtidens syn på ondskap, rasisme, kvinnehat, menneskehandel, hevn og hevnlysten hensynsløshet.

Når Tarantino retter blikket mot krigen, enten den er fysisk mellom gitte fronter eller på innsiden av pannebrasken, så blir hans dialog, kameraføring og fortellerstil en dybdemåler i menneskepsyken. Det må nødvendigvis bli et ublidt syn, på én og samme tid stygt, blendende vakkert og rått underholdende. Men her er også en regissør som gjennom provokasjonen tvinger fram reaksjoner ikke bare hos sine egne figurer, men også i publikum. Du skvetter når han pøser på med rasistiske utfall og en voldsutgytelse mot kvinner som filmens handling fortløpende skal rettferdiggjøre, og det er opp til den enkelte å bestemme hvilken retning ambivalensen tipper.

Det er ingen grov avsløring om man forteller at det vil bli særs blodig, men Tarantino har funnet fram sin lengste lunte, og festet denne til så mye verbal grovskyts, og et så fargerikt ensemble, at han gjør kunsten å hale ut tida til en nervepirrende opplevelse i seg selv. Slik minner «The Hateful Eight» i grove trekk om «Reservoir Dogs». Men her er omdreiningspunktet en hestetransport på vei til galgen i byen Red Rock. Den stanses av en ulykkesrammet major Marquis Warren (Samuel L. Jackson) som i rått elegante ordelag spør dusørjegeren John «The Hangman» Ruth (Kurt Russell) om skyss for seg og sine høyt dusørverdsatte og stivfrosne lik. Snøstormen som blåser i vognens hjulspor er bare en flau vind i forhold til det som skal komme.

Den brutale Ruth har en mishandlet, breikjeftet 10.000 dollar-morderske ved navn Daisy Domergue (Jennifer Jason Leigh) i lenken, og før vognen når fram til skysstasjonen Minnie’s Haberdashery og ly for stormen, har de plukket opp ytterligere én passasjer – Chris Mannix (Walton Goggins) – som hevder han er Red Rocks nye sheriff. Inne på skysstasjonen venter den mexicanske vikaren Bob (Demian Bichir), bøddelen Oswaldo Mobray (Tim Roth), cowboyen Joe Gage (Michael Madsen) og endelig Sanford Smithers (Bruce Dern), en rasistisk flintestein av en tidligere sørstatsgeneral. Disse utgjør de hatefulle åtte. I tillegg gjestes rollelisten av Channing Tatum og Tarantino-kjenninger som Zoë Bell og James Parks i sekvenser vi ikke skal røpe omfanget av. Et halvt dusin år etter at borgerkrigen er over kaster handlingen uansett skygger over et drama foret med gammelt hat, nyervervet nag og annet grums fra konfliktens altoverskyggende kjerne, sør mot nord, slaveri mot frihet, blod mot blod. Slik kan selv et fandenivoldsk, infamt beist av en westernfilm laget over klassisk Tarantino-lest, rette lyskjegler inn mot vår egen samtid.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Quentin Tarantino har åpenbart snudd nederlaget ved å få «The Hateful Eight»-manuset lekket tidlig i prosessen, til sin og filmens fordel. Som regissør, forteller og formidler er han i storslag. Han har renset historien for alt unødvendig, spilt den inn som en toakter ilagt store doser svart (og rødstenkt) humor og kjører med få unntak et kronologisk rotterace der ingen kan stole på andre enn seg selv, og hvor utfallet, men ikke rollefordelingen er gitt. Slik snor han det klassiske krimdramaet tilnærmet et «lukket rom»-mysterium inn i westernsjangerens hovedtrekk.

«The Hateful Eight» er på den tekniske siden en kommende klassisk anekdote om en regissør med uovertruffen hang til historiske detaljer og referanser også hva gjelder utstyr. Derfor er filmen – sammen med hans nå faste fotograf Robert Richardson – skutt på analog 65mm film med det forgangne Ultra Panavision 70-formatet, og tilrettelagt for utvalgte visninger også i 70mm-format – som på Cinemateket i Oslo. Hoveddelen av publikum vil imidlertid se filmen i vanlige kinosaler, men de mister lite av filmens betakende tyngde, de krystallklare, smått disige fargene og bredformatet når det stormtruede Colorado-landskapet i all sin velde omslutter vognen som seks hester trekker inn i et dødelig spill som henter inspirasjon fra det være seg John Fords episke «Stagecoach», eller TV-show Tarantino selv lister opp som innflytelsesrike i sammenhengen: «The Virginian» og «Bonanza», eller snedig nok Brian De Palmas «Carrie». Og nok en gang er dialogen like eksplosiv som filmens brottsjøer av vold og blod.

I hans foregående sjangerfilmer «Inglorious Basterds» og «Django Unchained» var mitraljøsedialogen blant det mest minneverdige. «The Hateful Eight» føles mer helstøpt og balansert også i det henseende, med Samuel L. Jackson i én av sine livs roller som glisende innful gammel offiser, og ikke minst Walton Goggins (kjent fra TV-serier som «The Shield» og «Justified») som breial og glatt sørstatstunge. Her kyler Tarantino Goggins inn i den samme banen som han skapte for Christoph Waltz, men løfter også flere skuespillere inn i rene glansroller. Roth har knapt vært sleskere, Kurt Russell er ikke bare ond, men godt gammeldags slem. Jennifer Jason Leigh oppveier det å være eneste kvinne med en innsats som umiddelbart gjør henne til én av de mest sentrale Tarantino-figurene gjennom tidene. Hun får den mest hardhendte behandlingen, men svarer med å overstråle selv filmens egentlige hovedperson, Samuel L. Jackson.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Rosinen i denne visuelle kruttpølsa er for ikke å glemme musikken skrevet og innspilt av Ennio Morricone. Nå har den aldrende italienske gentlemanskomponisten som ikke minst er kjent for musikken til Sergio Leones «The Good, The Bad and The Ugly» og «Once Upon A Time In The West», laget nok en klassiker. Hans tolkning av den lange, majestetisk vinterlige åpningsscenen med komposisjonen «L’Ultima Diligenza de Red Rock», hamrer forutanelsene inn som musikk i en djevelens forgård. Slik framstår «The Hateful Eight» som et klassisk drama, en allegori over en Dante-beslektet komedie der skjærsilden og helvete for lengst har overskygget det minste snev av paradis.

Førpremiere på Colosseum i Oslo i morgen, og på kino over hele landet fra fredag. Cinemateket i Oslo viser filmen i 70mm-versjon fra samme dag.