«Harajuku»: Å være ung er for jævlig

5

Drama

«Harajuku»

Regi: Eirik Svensson

Norge, 2018

Etter den fine og skarpt observerte ungdomsfilmen «Natt til 17» fortsetter regissør Eirik Svensson å utforske brytningstiden mellom ung og voksen. Denne gangen gjør han det med en film som i større grad forteller en mer vidtrekkende historie om skadeskutte individer i et gitt miljø, framfor å rette seg spesifikt mot det samme miljøets jevnaldrende publikum. Med utgangspunkt i ungdom som vanker på Oslo S presenteres vi for Vilde, en 15-åring som kort fortalt mister moren sin lille julaften, og som via omstendighetene og barnevernet tvinges til å ta kontakt med en far hun aldri har møtt.

Vilde spilles av Ines Høysæter Asserson, som har noe erfaring fra «Skam» pluss et par kortfilmer. Her entrer hun spillefilmformatet for første gang og bærer «Harajuku»s vanskelige og ambivalente hovedfigur med troverdighet og intens tilstedeværelse. I de få timene filmen fanger fra hun forlater moren under en heller trykket juletrepynting, til hun står på perrongen og venter på en annen slags fortsettelse, brettes et helt lite liv ut takket være Assersons transformasjon.

Artikkelen fortsettter under bildet.

Les intervju med Eirik Svensson: Første film i nytt kulturhus

I Svenssons økonomiske fortellerstil får vi vite lite om de enkeltes bakgrunn underveis, men gjennom små betente sprekker i historien pipler likevel detaljer og følelser fra fortida fram, om det man kan anta er rus og mental sykdom hos moren, om et barn som vi antar har vært overlatt til seg selv eller fosterforeldre, og som i det såkalte «cosplay»-miljøet på Oslos sentralbanestasjon, ofte referert til som Spor 19, uansett har funnet sin alternative familie blant andre mer eller mindre skadeskutte sjeler. På et tidspunkt spør hun bestevennen Natalie om ikke de skal feire jul sammen, ta inn på hotell og spise pinnekjøtt? Mens venninnen foretrekker pinnekjøttet hjemme, blir spørsmålet om Vilde skal drifte enda lenger bort inn i skyggene langs sporene der dopselgerne og hallikene står, som en norsk Christiane F. Dette sammensatte miljøet hadde sitt utspring i at fantasy- og tegneseriebutikken Outland i sin tid hadde lokaler på Oslo S, og har i årevis vært en mer eller mindre synlig blanding av emokids og ungdom som henger på stasjonsområdet, og som inspirert av blant annet japansk anime er sminket og oppkledd i tråd med de japanske rollespillforbildene. Svensson bruker det siste som et sterkt og berørende virkemiddel i filmen, uten å overdrive effekter eller typegalleri.

Les også: «Battle»: Dans, trass og kjærlighet

Vilde med det blå håret og den kunstferdige sminken lever seg inn en fantasiflukt der Tokyos neonbybilder blander seg med Oslos julepyntede fasader, fargerike skikkelser fra bydelen Harajuku dukker opp i dagdrømmene, og forestillingene om denne verdenen framstår som et forjettet land som hun desperat ønsker å flykte til når realitetene kommer for nærme. Utseendet hennes blir et skjold mot omverdenen, et rop på en egen identitet, men bak masken glipper det. Det er i denne sammenhengen en fryd å se Nicolai Cleve Broch som faren, en familiemann med en hemmelighet på 15 år som denne lille julaftens kvelden tvinges til selverkjennelse i møtet med datteren han har valgt å ikke ha kontakt med. Hans forsiktige underspill av fordekte følelser er rørende, og bidrar til å kle filmen i den helt riktige, lumre atmosfæren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nicolai Cleve Broch og Ines Høysæter Asserson i Harajuku.

Les også: Lang natts fest mot dag

I denne tredje spillefilmen viderefører dessuten Eirik Svensson et håndlag med å filme det urbane Oslo som ingen andre. Her skaper han emosjonelle platåer i historien ved å gjøre glass og betong til nærmest levende materie i den underliggende tematikken. Her er Oslo S og Jernbanetorget, Barcode, Flytoget og alle sporene som ender ved det triste og grå «Spor 19», som i «Harajuku» blir en metafor for langt mer vidtrekkende substitutter enn buss for tog.

Les også: Det vi ikke snakker om

Historien i seg selv er ikke uten lyter og logiske brister. Svensson kunne gått et par runder til med noen av manusforfatter Sebastian Torngren Wartins sidehistorier midtveis i filmen, som ut over å understreke Vildes grenseløshet lugger i utførelse og vesentlighet. Svensson tar det imidlertid igjen i måten han skrur helheten sammen, nydelig formet gjennom Vildes visuelt sterke, men like ofte nærmest umerkelige fantasifornemmelser, hennes vakling på en knivsegg til fortapelsen og i det brutalt hjerteskjærende møtet med faren. Det er henne vi bryr oss om. Vi blir nysgjerrige på historien hennes og på miljøet rundt henne, og førsteklasses regi, foto (Karl Erik Brøndbo), klipp (Karsten Meinich) og skuespillerinstruksjon skaper solide formmessige sekvenser og en energi som gjør filmen til et visuelt unikum.

Les også: «Føniks»: Når håpet ulmer i asken

Bak de ytre fasadene er det for øvrig påfallende at «Harajuku» tangerer tematikk vi har sett i flere norske filmer i år, blant dem «Blindsone» og «Føniks». Det handler om elementer som omsorgssvikt, uansvarlighet og unge individer som på grunn av ulike overføringer fra de voksne ikke klarer å fokusere skarpt rent mentalt. I «Harajuku» vektlegges individets styrke og Vildes fornemmelser av å ta de riktige valgene selv om alt stritter imot. På det viset blir filmen et ømt skrubbsår av en historie, om virkelighetsflukt på flere plan, om å søke handlingsrom man ikke er voksen nok til å forstå rekkevidden av, og det å være i fritt fall fordi den som skulle tatt imot deg er ute av stand til gjøre nettopp det.