Happy Haneke

2

Drama

«Happy End»

Regi: MIchael Haneke

Fr./Ty.Øst. - 2017

«Happy End» er en ufokusert, uferdig og trøttende uinteressant reprisesending som selvparodisk surfer igjennom den østerrikske auteurens faste fikseringer uten å tilføre dem noe nevneverdig nytt. Undertegnede er ingen stor beundrer av Hankes filmer, hans åpenbare forakt for publikum, hans nedlatende moralisering eller hans urovekkende entusiasme for å plage, torturere og drepe forsvarsløse dyr i filmkunstens navn. Men etter å ha laget en av sine mest kritikerroste suksesser med Oscar-vinneren «Amore» (2012) er det litt ekstra deprimerende å se Haneke vende tilbake etter fem år med en av sine mest likegyldige filmer. Man kunne beskylde Haneke for mye rart før dette, men aldri at han var likegyldig. Folk som kjenner sin Haneke vil automatisk ferske at tittelen er ironisk ment, men i den grad regissøren er i besittelse av en humoristisk sans begrenser den seg stort sett til tittelen. Årsaken til at «Happy End» føles såpass halvhjertet skyldes muligens at dette egentlig ikke var filmen Michael Haneke hadde planer om å lage. Han jobbet lenge med «Flashmob», et engelskspråklig prosjekt som ble avlyst i 2015 på grunn av problemer med finansieringen. Han har imidlertid dratt en av historietrådene fra «Flashmob» videre i «Happy End» og den er utvilsomt filmens sterkeste: om en sosiopatisk jentunge som forgifter moren sin, angivelig inspirert av en nyhetshistorie Haneke lot seg fascinere av (men muligens plagiert rett fra Agatha Christie-romanen «Croocked House»).

Snart tretten år gamle Eve Laurent (Fantine Harduin) kartlegger sin mors toalettvaner med statiske, evighetslange «Instagram Live»-videoer fanger opp på mobilen. Så forgifter hun hamsteren sin med beroligende midler (blir jo ikke en ekte Haneke-film uten dyreplaging), og gjør deretter det samme med mamma. Mens moren sendes på sykehus i koma, sendes Eva til pappa Thomas (Mathieu Kassovitz), en rådløs lege som har startet en ny familie med sin andre kone. Senere oppdager Eve farens snuskete Facebook-meldinger til en hemmelig elskerinne, som stadfester at han er en urinsex-fetisjist med sans for sadomasochisme. Eva prøver å begå selvmord, og er langt fra den eneste i den privilegerte Laurent-familien som ønsker å dø. Den 84-årige patriarken Georges (Jean-Louis Trintignant) er i ferd med å bli dement, og prøver i en serie stadig mer absurde scener å få slutt på sitt eget liv. Hans datter Anne (Isabelle Huppert) bryr seg ikke om noe særlig annet enn å sikre familiens entreprenørfirma, som står ovenfor et potensielt søksmål etter en ulykke på en av deres byggeplasser. Hennes deprimerte, patetiske og ikke så rent like alkoholiserte sønn Pierre (Franz Rogowski) ser ut til å bære på en overveldende mengde eksistensiell selvforakt forårsaket av familiens rikdom. I et minneverdig øyeblikk blåser Pierre ut damp med en berserk karaoke-versjon av Sia-hitten «Chandelier», og han prøver senere å skape kaos under morens giftemål med den britiske advokaten Lawrence (en lettere perpleks Toby Jones), ved å invitere en gjeng båtflyktninger til bryllupsmiddagen.

Jeg antar at sistnevnte element legitimerer Hanekes påstand om at filmen utspiller seg «med den europeiske flyktningkrisen som bakteppe». Man kunne ha håpet at alle disse elementene ble nøstet sammen til en slags helhet mot slutten, men dessverre ikke. «Happy End» makter ikke å bygge seg opp til noe som helst, og føles forbausende halvfordøyd til å være laget av Michael Haneke. Hva man enn måtte mene om hans tidligere filmer var de ubestridelig iscenesatt med ekstrem presisjon, stålfokus og germansk disiplin, men «Happy End» gir inntrykk av å være lite annet enn en samling løsrevne ideer på jakt etter helhetlig mening. Det er åpenbart at 75 år gamle Haneke har ambisjoner om å si noe om hvordan moderne teknologi bare fremmedgjør oss enda mer fra hverandre. Han hytter neven mot ungdommen nu til dags og deres nymotens sosiale medier, uten å gi inntrykk av å ha noe mer enn en veldig vag fornemmelse av hvordan de egentlig fungerer i praksis. Jeg antar at man dessuten kan beskrive «Happy End» som en slags oppfølger, siden den bitre kynikeren Georges gjør det klart at han er den samme figuren Jean-Louis Trintignant portretterte i «Amour». Ivrige cineaster vil sikkert nikke gjenkjennende til referansene til tidligere Haneke-filmer, som «Bennys video» (1992), «Ukjent kode» (2000), «Pianolærerinnen» (2001) og «Skjult» (2005), og det er kanskje på dette feltet «Happy End» har en slags funksjon. Gamle fans kan i det minste se maestroen fremføre sine gamle hits igjen, før sceneteppet senkes en siste gang. Kanskje det kvalifiserer som en lykkelig slutt for noen?