2
DRAMA
«Hannah»
Regi: Andrea Pallaoro
It./Fr./Be. 2018
Blomster som visner. Persienner som åpnes. En stygg fuktskade i taket. Persienner som dras ned. En blind gutt som blir fortalt et eventyr uten slutt. En telefon ringer, men ingen svarer i den andre enden. Et par som krangler på T-banen i Brussels, mens en mann danser. En lyspære som slukkes over spisebordet. Vinduer som vaskes med avispapir. En teatermonolog om samlivsbrudd. En kake ingen vil ha, en strandet blåhval og en konvolutt med bilder festet på baksiden av et klesskap. Akkurat hva disse løsrevne elementene har med hverandre å gjøre er uklart. Med et fravær av tradisjonell dramaturgi, et minimum av dialog og stålfokus på klaustrofobisk elendighets-exploitation. Hvert bidige klipp i «Hannah» er minst ett minutt lengre enn nødvendig, og alt ender uten noen form for forløsning. Dette er hva filmfestivalprogrammer generøst kan finne på å beskrive som «et observerende karakterdrama» «minimalistisk mysterium», eller «en reservert rundreise i en kvinnes indre landskap», men som jeg mindre diplomatisk vil beskrive som en langdryg, pretensiøs posør-smalfilm med sur sennep på. Den filmatiske motsvarigheten av å studere en halvåpnet boks med råtne champignoner, plassert på et tårn av skitne tallerkener i en kjøkkenvask full av maur, mens noen hulker sårt i bakgrunnen.
Les også: «Lykkeland» vant i Cannes
Pensjonsklare Hannah (Charlotte Rampling) deltar på teaterleksjoner som ser ut til å fungere som en form for utagerende psykoterapi, og mest består av desperate primalskrik, gurgling og ulyder. Hjemme spiser hun middag i total taushet sammen med sin ektemann (Andre Wilms), før han neste dag sendes inn i fengsel for å sone en lenge straff for en ukjent forbrytelse. Hjemme sturer hunden deres foran utgangsdøren, mens Hannah rydder bort ektemannens tøy. En ukjent kvinne ringer på døren og skriker om sønnen sin, men Hannah nekter å snakke med henne. Hun jobber deltid som vaskehjelp for et velstående ektepar med en synshemmet sønn, svømmer på et offentlig bad som gjør det diskret klart at hun er uønsket der og prøver desperat å få kontakt med en voksen sønn som ikke vil ha noe med henne å gjøre. Ellers følger vi Hannah mens hun går mye i trapper, tar T-bane, vasker seg, lager middag og gråter hjerteskjærende på et offentlig toalett. De få ledetrådene vi får utdelt antyder (men langt fra bekrefter med sikkerhet) at ektemannen hennes har begått pedofile overgrep mot minst en gutt, og at Hannah er fullt klar over det. Hun går rundt med et sørgmodig fjes tynget av dype depresjoner, eksistensiell angst og posttraumatisk apati, mens kameraet holder sentrale detaljer i bakgrunnen uskarpt.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Hvorvidt Hannah overså de potensielle overgrepene ektemannen begikk, aksepterte dem eller ikke skjønner omfanget av forbrytelsene er vidåpent for tolkning. Det er lett å se henne i sammenheng med for eksempel Camille Cosby, som urokkelig har stått ved sin ektemann Bills side gjennom alle voldtektsanklagene. Akkurat hva som får ektefeller, livspartnere og kjærester til å støtte menn som begår helt avskyelige overgrep, det er i seg selv et fascinerende tema som med hell kunne ha blitt utforsket i en skikkelig interessant film. Men ikke denne.
Charlotte Rampling utrykker et bredt spekter av undertrykte, vonde følelser med stor overbevisning og troverdighet (som ga henne prisen for beste kvinnelige skuespiller under fjorårets Venezia-festival), men blir tvunget til å egenhendig bære hele filmen på sine 71 år gamle skuldre mens regissør Andrea Pallaoro studerer henne på formell, akademisk avstand. Sett som et rent kunstprosjekt kunne «Hannah» ha blitt en helt brukbar, tjue minutter lang novellefilm om en isolert kvinne som er fanget av sine egne veivalg og soner straffen for forbrytelser begått av sin ektemann - men som langfilm føles dette mest som en bunt uredigerte dailies-opptak som sakte tikker forbi mens man med stadig økende rastløshet venter på at lyset endelig vil bli skrudd på igjen. Ingen stor overraskelse at den italienske auteuren Andrea Pallaoro i intervjuer har ramset opp forbilder som Michelangelo Antonioni, Michael Haneke og Carlos Reygadas.
Bare å stålsette seg, for «Hannah» er angivelig første film i Pallaoros planlagte trilogi om kvinneskikkelser. Den andre delen har fått tittelen «Monica», og vil dreie seg som en transperson som vender hjem for å ta vare på en mor som er døende med Alzheimer. Blir sikkert en bøtte full av moro, den også.