Film

Håndtegnede revestreker

«Den store stygge reven» er en ellevill tøysefilm preget av tullballeri, slapstick-ablegøyer og barnevennlig anarki.

4

Animasjonsfilm

«Den store stygge reven»

Regi: Patrick Imbert & Benjamin Renner

Frankrike/Belgia, 2018

Det franske radarparet bak Oscar-nominerte «Ernest & Celestine» (2012) er tilbake med en lystig tegnefilm for mindre barn, basert på en skøyeraktig tegneserie av med-regissør Benjamin Renner. Animasjonen er helt identisk med tegneserien; preget av vannfarger og uttrykksfulle, skisserte figurer, men de røffere elementene i historien er tonet ned noen hakk av hensyn til smårollingene. Mens «Ernest & Celestine» var sjelfull og poetisk er «Den store stygge reven» en ellevill tøysefilm i Chuck Jones-stil; preget av tullballeri, slapstick-ablegøyer og barnevennlig anarki. Egentlig tre småhistorier tråklet sammen til en slags helhet, og presentert som en barneteaterforestilling iscenesatt av en samling navnløse gårdsdyr på den franske landsbygda. I første fortelling blir en samvittighetsfull bondegris bondefanget av en lat stork, og presset til å levere babypiken Mie til hennes nye foreldrene. Alle vet jo at babyer kommer med storken. Grisen får god hjelp av en idiotisk nabo-and og en hjernedød kanin, som føler at en baby-katapult er et glimrende transportmiddel. De blir kjent med en kinesisk apekatt, stjeler en slaktebil, kaprer et fly og prøver å sende babyen som pakkepost.

Den andre historien kunne med hell ha fylt hele filmen, og tar for seg tittelens store, stygge rev – som hverken er særlig stor eller stygg. Bare skikkelig klossete, feig og toskete. Dessuten en totalt inkompetent jeger, som for det meste spiser tørre turnips. Reven blir manipulert av skogens lumske ulv, som foreslår at de stjeler egg fra en av gårdens høner og spiser opp kyllingene etter at de har klekket. Isteden ender reven opp som adoptivmamma for tre brysomme småkyllinger som tror de er slemme rever, mens deres biologiske mor starter en høne-milits for å hamle opp med ulven. Den tredje og siste historien er dessverre også filmens svakeste. En julehistorie som strengt tatt hadde fungert bedre som en desember-premiere, der den idiotiske kaninen og anden innbiller seg at de har drept julenissen ved et uhell. De bestemmer seg for å sikre julestemningen ved å ta over nissens arbeidsoppgaver, og drar den stakkars grisen inn i enda en håpløs plan som ender med en flukt fra dyrefangeren. Siden «Den store stygge reven» sikter inn de minste er filmen selvsagt stemmelagt på norsk, av blant andre Stian Presthus, Bjørn Eivind Aasland og Siv Klynderud. De gjør en stødig innsats, selv om den komiske timingen til tider muligens har blitt litt skadelidende i kampen for å få stemmene til å matche figurenes munnbevegelser.

Selv om filmen er håndtegnet av et lite team med illustratører er animasjonen faktisk skapt digitalt, uten at det går på bekostning av det personlige særpreget. Dette kan ikke sies å være en like minneverdig, dypsindig eller hjertevarm tegnefilm som «Ernest & Celestine». «Den store stygge reven» er fortsatt en skikkelig fornøyelig og sjarmerende film, som fikk meg til å le høyt opptil flere ganger. Særlig vittig er den lakoniske gårdshunden Fifou, som ser ut til å ha gullmedalje i unnasluntring (og lirker inn et lynrask julepyntreferanse til «Min nabo Totoro»). Sannelig ikke så ofte at filmer øremerket denne aldersgruppen også har stor underholdningsverdi for oss voksne, selv om vi neppe vil le av de samme tingene som ungene. Jeg tipper at foreldre som allerede har slumret seg igjennom «Bien Maja - Honninglekene», «Brannmann Sam: Helter i stormen» og «Jungelgjengen» dermed vil sette ekstra stor pris på prisvinneren «Den store stygge reven». Endelig en barnefilm som ikke bare føles som et rent pliktløp, liksom!

Mer fra Dagsavisen