DRAMA
«The Bourne Legacy» er knapt en fjerde film i Jason Bourne-serien, men den henter handling fra de samme lyssky etterretningsprogrammene i CIAs blindkorridorer. Jason Bourne selv er imidlertid kun en bakenforliggende referanse. Som de fleste husker tok Bourne - bygget på Robert Ludlums spionthrillere og spilt av Matt Damon - luven på sine tidligere oppdragsgivere gjennom tre smarte, innovative og godt sammenskrudde spenningsfilmer som naglet deg til setet, ikke minst takket være Bourne-karakterens kompleksitet og mentale ballast. Etter at den tredje filmen, «The Bourne Ultimatum», endte med at Bournes overordnede ble eksponert for offentligheten, har alt ligget til rette for en fjerde film. Imidlertid trakk regissør Paul Greengrass seg fra prosjektet, og da Damon fulgte etter ble planene hengende i løse lufta. Enden på visa ble at manusforfatter på Bourne-trilogien Tony Gilroy overtok regien selv, og skrev en historie inspirert av Ludlums Bourne-titler, med Jeremy Renner («The Hurt Locker») i hovedrollen som superagenten Aaron Cross.
Cross introduseres som en usedvanlig barsking der han isbader i gedigne fossefall i Alaskas villmark, slåss med ulver og stupbratte fjellmassiver, og spiser kraftpiller utviklet av hemmelige statlige laboratorier. Cross er ikke alene, i hvert fall ikke i utgangspunktet. Men avsløringene i den tredje Bourne-filmen tvinger forsvarsdepartementets mest hemmelige fløy, ledet av Eric Byer (Edward Norton), til å avslutte pågående programmer som Operation Blackbriar, Treadstone og det mest superhemmelige av dem alle, Outcome. Det betyr ikke akkurat en oppsigelse på sms, noe Cross erfarer da en drone slynger eksplosiver i hans retning og tilgangen til de livsnødvendige pillene avskjæres. Løsningen blir å oppsøke laboratorieforskeren Marta Shearing (Rachel Weisz), som også står på elimineringslista. Derfra og ut er vi hensatt til en katt og mus-lek som imponerer visuelt sett.
Den garva manusforfatteren Gilroy hadde måtelig regisuksess med «Michael Clayton» og «Duplicity», og noen vil våge å puste igjen når de hører at Gilroy har lagt bort Greengrass’ frenetiske kamerateknikk til fordel for en mer klassisk filmatisk tilnærming til Bourne-materialet. Sammensyingen av historien er det verre med. Jeremy Renner er en muskelbunt med ett uttrykk og stor svingradius, og fyller dermed rollen greit nok. Men Aaron Cross-figuren gir på langt nær like mye næring til historien som Bourne gjorde i de tre første filmene. «The Bourne Legacy» blir derfor aldri helt den filmen man kunne håpe på, selv om den er langt bedre enn de fleste andre filmer innen samme sjanger.