Gullpalme mot mørk klangbunn

CANNES (Dagsavisen): Kan Michael Haneke vinne sin tredje Gullpalme? Vil Nicole Kidman krones prismessig for den dronningen hun har vært under årets filmfestival i Cannes? Vil svenske Ruben Östlunds film «The Square» redde Skandinavias ære på en festival som har vært god uten å være glimrende?

I det 19 filmer lange konkurranseprogrammet i Cannes kan halvparten umiddelbart skrelles bort. Halvgode filmer og intetsigende melodrama vil uansett ikke appellere til jurypresident Pedro Almodóvar og hans edsvorne kolleger, like lite som til et kinopublikum. Juryen jakter heller den store, originale og skjellsettende filmopplevelsen som kjennetegner Cannes som festival og ikke minst listen over tidligere Gullpalmevinnere. Årets festival har vært preget av historier mot en mørk klangbunn, satt til en verden med migrasjon, terrorfare, religiøse konflikter og fravær av empati og sjenerøsitet.

Dermed gjør disse filmene krav på et ellers åpent løp mot den største av alle festivalprisene, som deles ut i filmpalasset i Cannes søndag kveld:

«Loveless», regi: Andrej Zvyagintsev

Zvyagintsev, som sist laget «Leviathan», ledet fortsatt de fleste kritikeroversikter før den siste konkurransefilmen ble vist sent fredag kveld. Filmen handler om partene i et knust ekteskap som tar deres 12 år gamle sønn Alyosha med seg i fallet. Hans tragiske forsvinning i skyggene av foreldrenes selvopptatthet blir det jeg tidligere omtalte som «en allegori over et samfunn i skyggen av politisk korrupsjon og kalde menneskelige fronter», men også en film om hvor nyanserte mellommenneskelige reaksjonsmønstre er når hat, håp, håpløshet og kjærlighet setter alt annet til side.

«The Square», regi: Ruben Östlund

«The Square» er en til tider glimrende film med noen av de mest imponerende enkeltscenene vi har sett under årets festival, men den mangler noe av den helhetlige sammenbindingen som man hadde håpet på. Likevel får den trolig en pris, kanskje til og med Gullpalmen, selv om en regipris eller skuespillerprisen for den bærende rollen til Claes Bang er mer sannsynlig. Sistnevnte er for nordmenn nærmest et ubeskrevet blad, med unntak av rollen i «Broen», men også i Danmark snakker man nå om et endelig fortjent gjennombrudd til den godt voksne skuespilleren.

«The Beguilded», regi: Sofia Coppola

Lar juryen seg lokke av melodramaet, selv om filmen framstår som skjematisk og bagatellmessig, er Sofia Coppolas «The Beguilded» en joker i kabalen. Bare en gang før har Gullpalmen gått til en kvinnelig regissør, og Coppola vektlegger nettopp kvinnens blikk på mannen i denne gotiske nyinnspillingen av en Clint Eastwood-film fra 1971. Nicole Kidman spiller bestyreren på en internatskole som under den amerikanske borgerkrigen tar inn en såret soldat (Colin Farrell). Rundt denne skikkelsen snur Coppola en feberhet og lummer historie om kvinnenes objektivering av mannen. Og så vakkert filmet under sørstatenes fuktige, disige trekroner at det er til å dåne av, for å holde seg til filmens terminologi.

«Radiance», regi: Naomi Kawase

En film om en kvinne som synstolker filmer for blinde, men som møter motstand for sine valg fra en mannlig fotograf som er i ferd med å miste synet. Naomi Kawase lager stilrene filmer breddfulle av japansk sødme, og «Radiance» har en form og et innhold som kan utgjøre et kompromissvalg for en vaklende jury – og samtidig bli et symbolvalg for en festival som sårt trenger å anerkjenne kvinnelige regissører.

«You Were Never Really There», regi: Lynne Ramsay

Med «Vi må snakke om Kevin», som gransket en mors oppfatning av hvordan hennes sønn kunne begå en skolemassakre, fikk Lynne Ramsay et større publikum på kino. Nå følger hun opp med en seig og truende fortelling om en leiemorder som selv blir jaget. Med ultravold, intense nærbilder og en rumlende energi tar hun temperaturen på et USA der ondskap og maktbegjær råder grunnen, samt universelle temaer som overgrep og frihetsberøvelse. Joaquin Phoenix løfter filmen med sin rolletolkning av en mentalt forstyrret agent med tung historikk.

«Happy End», regi: Michael Haneke

Hanekes nye film kan enkelt oppsummeres som en blanding av «Skjult» og «Amour», eller som en løsrevet fortsettelse av den siste, særlig siden Jean-Luc Trintignant og Isabelle Huppert spiller far og datter, som i «Amour». Det er selvsagt mer komplisert enn som så, men vi gjenkjenner Hanekes sterke trang til å skildre nihilisme uten fortolkninger, og historien handler vagt om pengemakt over grensene (Frankrike og England) med Calais og flyktningkrisen som vag skygge i bakgrunnen. Han har laget bedre filmer før, men hans cinematiske kraft er udiskutabel.

«120 Battements Par Minute», regi: Robin Campillo

120 slag i minuttet er en uhyre velregissert film om aidsepidemien på 1980-tallet og de gryende sammenslutningene og aksjonene som hadde som mål å gjøre omverdenen oppmerksom på det som var et allment samfunnsproblem. Det er en film om aksept og likeverd, og framfor alt om kjærlighet og håp satt sammen på en måte som lett kan la se oversette til lignende utfordringer og kampsaker i dagens samfunn. Mulig den fremste kandidaten til Gullpalmen om man tar høyde for jurypresident Almodovars egen aktivisme for noen av de samme sakene.

«The Killing Of A Scared Deer», regi: Yorgos Lanthimos

Med «Dogtooth» og «The Lobster» er Yorgos Lanthimos blitt en av filmverdenens mest særegne auteurer. I «The Killing Of A Sacred Deer» skaper han et univers der empatien er skrellet bort til fordel for rasjonell tenkning. Like fullt er det empati som skaper kaos når en lege oppsøkes av en pårørende sønn, og et umake hevndrama utfolder seg. En film som kan få de fleste priser søndag kveld. Colin Farrell er kandidat til skuespillerpris, og mon tro er ikke også Nicole Kidman aktuell her i en opprivende rolle som legens kone og mor til parets to barn.

«In The Fade», regi: Fatih Akin

Akin vant i sin tid Gullbjørnen i Berlin for «Mot veggen». I sin nye film diskuterer han skyld og avstraffelse gjennom en historie der en terrorhandling frarøver en kvinne (Diane Kruger) mann og sønn, og filmen pakker ut både etterforskningen av bombeattentatet og opprullingen rundt avstraffelsesspørsmålet. En film som garantert vil skape debatt ikke minst i Akins hjemland Tyskland, men også på et mer universelt nivå.

«Good Time», regi: Benny og Josh Safdie

Unikt energisk sjangerportrett av to kriminelle brødre i New Yorks sårbare underside, på den fattige siden av klasseskillet. Mental ujevnhet og en nedadgående spiral som ikke etterlater mye håp behandles på en ny og frisk måte av to unge regissører, og med Robert Pattinson i god hovedrolle. En outsider for en jury som vil påskjønne ung energi og et friskt pust. Ikke rart Martin Scorsese har støttet denne filmen.